Fra Stig Rørdam på Nakholmen har www.lindoya.no fått Trygve Oma (09.01.1913) sine memoarer. Han kom fra Hardanger og søkte jobb i Oslo, han fikk jobb som billettør på Oslo fergene og bodde en tid på Lindøya. Han skrev ned sitt møte men Osloøyene.
Trygve Oma er født og oppvokst på Oma i Hardanger. Han hadde 9 søsken. Faren drev båtbyggeri på Fjellstrand som senere ble overtatt av Kværner og har blitt en stor bedrift. Trygve kom til Oslo i 1932 for å selge robåter som faren hadde bygd. Han håpet på å få annet arbeid i Oslo, men det var vanskelig i 30 årene.
Her kommer det et utdrag av Trygve Oma sine memoarer som omhandler Osloøyene, Lindøya og han sitt arbeid på Oslo fergene. Memoarene er gjengitt ordrett som han selv skrev dem.
Jeg blir øyboer. ”Gå aldri i land på Hovedøen en midtsommernatt” sang Kari Disen mange ganger for noen år siden. Derfor reiste jeg forbi den og gikk i land på Lindøya isteden. Ikke var det midtsommernatt heller så jeg skulle være sikker. Jeg meldte meg for ”Bøe på Lindøya” som det senere viste seg at han ble kalt i vide kretser. Han var nemlig han som eide og drev ”Oslofergene” som trafikkerte mellom øyene, unntatt Hovedøya. Jeg fikk rom på loftet i det huset som paneles og skulle spise sammen med Bøe-famillien og snekkeren som stod for utvidelsen av huset. Han het Vestby, var fra Eidsvoll og var en bra kar. Ingen problemer å jobbe sammen med han. Jeg tror jeg gjorde full nytte for lønna fra første dag selv om jeg var båtbygger. Første arbeidsdag var torsdag 16. juni 1932.
Det nye huset var stort. Det som var igjen av det gamle var noe småtteri inne i det ene hjørnet. Da den utvendige panelingen var ferdig fant de meg brukbar til å fortsette innvendig, og der var det mye å gjøre. Men jeg visste at før eller siden var det slutt. Hva da? Hver dag så jeg i Aftenposten etter ledige stillinger. Dem var det ikke mange av og aller minst av noe som kunne passe meg. Jeg forsøkte også å finne noe ved å snakke med folk. Men det var ikke mange jeg kom i kontakt med. Da det led ut over høsten begynte jeg å kjede meg. Hyttefolket hadde flyttet til byen igjen og det foregikk ikke noe aktiviteter på øyene. I byen var bygdelagene kommet i gang etter sommeren. Problemet var bare det at jeg måtte ta siste båten tilbake til Lindøya på kvelden. Da måtte jeg gå tidelig fra festen at det hadde lite for seg å gå i det hele tatt. Da det nærmet seg jul var huset ferdig. Det var jeg glad for. Fru Bøe var den som hadde det meste av styringen med Oslofergene. Med alt annet også for den sak skyld. Jeg meldte meg for henne som søker på stillingen som billettør neste sommer. Oppga min adresse og telefon om det tross alt skulle være noe som ville ha tak i meg. Så pakket jeg kofferten og dro hjem for å få hus og mat vinteren over.
Til Lindøya for annen gang. Tidlig på våren ringte fru Bøe fra Lindøya. De skulle begynne med vårpussen av fergene. Jeg kunne komme og være med på det og bli billettør etterpå. Det var en gledelig beskjed og jeg dro av sted så fort som mulig.
Jeg vil skrive om det videre liv på Lindøy. Det er utenom den oppgaven jeg fikk ”Hvorfor fruktbutikk?” Med det henger noe sammen. For å gjøre det lettere forståelig vil jeg gjerne 
fortelle om den delen av Lindøya som er mot byen og hvor ”Oslofergene” hadde tilhold. Det var en liten bukt som gikk inn i øya. Den var vel egnet for båter, beskyttet av øya mot uvær fra fjorden og med Hovedøya og byen mot nord. Når vi kom med båt inn bukta lå Holms slipp på høyre side og litt lengre oppe lå huset til Bøe. På venstre side lå en rekke med gamle falleferdige boder og en litt større bod som var innredet med 10 køyer, 2 i høyden. I samme rommet var der en ovn for oppevarming, men som også kunne brukes til matlaging. Der bodde 10 av fergemannskapet. Der hadde de det utrolig trangt. Med så mange mannfolk på så liten plass og med så liten vilje og muligheter for rengjøring var det mildt sagt som regel lite trivelig. Det var vel derfor stedet hadde fått navnet ”Fiasko”.
Lenger inn i bukta var det grunt vann og en flat sandstrand. Oppå stranda var det et lavt hus som lå på noen store tanker. Sannsynligvis var det lagt der en gang det var ekstra høyvann. Nå lå det som regel helt tørt. Men på grunn av stranda hadde en skråning opp fra vannet så ble huset liggende skjevt. Så skjevt at en kjente at en gikk i motbakke der inne. I den ene enden av huset var det et stort rom som ble brukt som verksted for fergene. I den andre enden var et mindre rom med 6 køyer for fergemannskap. Huset hadde tidligere vært en del av et sjøbad som hadde ligget ved stranda under Akershus festning. Det ble kalt ”Tilsynet”. Navnet hadde det sannsynligvis fått med seg derfra. Ja, så var jeg på Lindøya igjen og meldte meg til tjeneste hos Bøe. Der fikk jeg beskjed om at jeg måtte bo i ”Tilsynet”. I verkstedrommet. Det var ikke noe å ligge i så jeg fikk gå ned å lage meg en seng. Jeg må si at jeg ble overrasket, men jeg hadde ikke noe annet å gjøre. Da ”senga” var ferdig gikk jeg tilbake og sa jeg måtte ha et underlag og noe sengetøy. Det fikk jeg. Underlaget var høy.
Det ble et lite trivelig opphold. Jeg kan ikke huske hvordan jeg fikk ordnet meg med morgen stellet, med det gikk da på et vis. Om natten hørte jeg hvordan rottene herjet rundt i rommet. Det var lite hyggelig. En natt merket jeg noe som krafset i sengetøyet nede ved bena og skjønte at det var en rotte. Jeg sparket høyet og etter en stund sa det klask i gulvet et sted. Den kom ikke tilbake. Etter hvert kom flere av tidligere billettører og hjalp til med oppussingen av fergene. Jeg fikk beskjed om å melde meg for en skredder i byen hvor det ville bli sydd uniform for meg. Det var noe utrolig flotte uniformer som ble brukt. Vi så ut som offiserer i marinen. Omsider var tiden kommet da jeg skulle tre inn i min nye stilling. Som var ”å bunkre kjerringer på øyene” som de gamle billettørene sa.
Et nytt liv i uniform. Det gjelder somrene 1933, 34, 35, 36, 37, 38. Selvfølgelig var jeg uten uniform av og til, men hovedinntrykket er at den var det mesteparten av tiden. Forklaringen kommer her.
Fergemannskapet var nylig organisert og jeg fikk ordre om å melde meg inn i Norsk Sjømannsforbund. Etter hvert som tiden gikk var det ymse ting jeg undret meg over og fant merkelig at organisasjonen ikke ordnet opp i. Lønningene var lave, men var sannsynligvis basser på at vi hadde fri bolig. Men boligforholdene var så elendig at vi burde ha tillegg i lønna for å bo der. Men det verste var at det sto i kontrakten at arbeidstiden kunne tillegges til hvilken som helst tid på døgnet. Overtidsbetaling ble aldri utbetalt. Hvis det var usikkert med været i helgene og fergeeieren var usikker på hvor mange av mannskapet han trengte var vi tvunget til å sitte og vente på utviklingen. Kom vi på jobb så fikk vi vanlig lønn, ble det ingen jobb så fikk vi heller ingen betaling. Men hele dagen var ødelagt for oss. Da jeg snakket med min arbeidskammerater om det burde gjøres noe med dette fikk jeg til svar at de hadde prøvd. Men da representanten fra Sjømannsforbundet kom gikk han til Bøe. Der ble han så godt mottatt an han antagelig hadde glemt hvorfor han var der.
Hverdagene gikk fergene fra kl 05 om morgenen til 01 dagen etter. Helligdager fra 07 om morgen. Stort sett var det 3 skift, morgen, dag og kveld. Men alle mulige variasjoner. Fergemannskapet kom vesentlig fra Østfold og Nevlunghavn. Skiftordningen var lagt opp slik at når de fra Nevlunghavn hadde fridag så fikk de langfri. Det gikk ut over oss andre som måtte ta både kveld og morgenvakt. Da ble det 3 timer søvn den natta. Det var hardt. Som regel var det umulig å sove om dagen. Folk kom og gikk, stekte bacon og egg, fikk besøk. Og like utenfor startet fergene opp, kom og gikk og kjørte baugen mot kaien utenfor så brakka ristet. Da var det bedre å reise til byen, til ”Radiokafeen” i Skippergaten og kjøpe en skikkelig middag. Det ble mye skinkestek med surkål og riskrem. Under slike forhold var det liten tid til eller noen grunn til å skifte tøy. Det ble et liv i uniform.
Hyttefolket. Tilbake til starten. Da jeg ble billettør flyttet jeg fra rottene til ”Fiasko”. Om forholdene der var, som nevnt før. Ikke så bra så ble det en stor forandring til det bedre tross alt. Jeg fikk arbeidskamerater. Billettørene var stort sett på min egen alder. Båtførerne var eldre. Jeg var ikke så lite nervøs den første tiden. Jeg hadde jo reist med ferjene og sett billettørene i arbeid. Men det ansvaret for noe som var så nytt for meg, og ha kontakt med så mye folk var for en enslig bondeknøl som meg skremmende. Noen form for opplæring var det ikke. Jeg fikk bare utlevert en pengeveske og billetter og versegod sett i gang. Jeg lærte selvfølgelig etter hvert, jeg ble kjent med en del folk og jeg ble kjent med øyene og det livet som utfoldet seg der. Jeg var billettør i 6 sommersesonger, begynte 20 år gammel i april 1933. Hitler ble rikskansler i Tyskland i januar samme året. Han kom til å påvirke mitt liv mer enn jeg hans. Derimot så var jeg i aktivt arbeide og har levd noen år lenger en han.
Bleikøya folket hadde jeg lite kontakt med. Jeg hørte av andre at de regnet seg av en høyere klasse enn folk på de andre øyene. Jeg var aldri i land der. Den eneste jeg husker av passasjerene derfra er trekkspilleren Rolf Syvertsen og som jeg pratet med av og til. Han var med Book Jensen på turneer rundt i landet. Jeg husker han sa at Booken ikke bara var en bra sanger, men også flink forretningsmann.
Lindøyfolket var stort sett en annen type. Jeg tror fleste av dem kom fra østkanten av Oslo og det sier en god del. Der var to butikker, samfunnshus, fotballplass på en slette, opplagsplass for fritidsbåter m. m. Ingen av oss båtfolka deltok i noen aktiviteter på øya. Arbeidstidene våre tillot ikke det. Men vi fikk etter hvert god kontakt med mange av innbyggerne. Jeg vil bare nevne en Willy Røgeberg. Jeg hadde den ære å være med på frakte han tilbake til Lindøya da han kom tilbake som olympisk mester i skyting 1936. Det var litt av et styr.
Nakholmfolket var litt annerledes uten at jeg er i stand til å forklare hvordan. Der var en butikk og et samfunnshus. I huset var det Arve Opsahl debuterte som kunstner. Jeg har truffet han og kona hans igjen flere ganger senere.
Gressholmen hadde ingen hytter og det var forbudt å slå opp telt der. Men der var mye trafikk allikevel til friområdet og til sjøflyhavna. Lufthansa hadde all rutetrafikken og brukte flytypen Junker 52. Ett av flyene gikk i fjellveggen et sted på nordvestlandet. I tiden etter gikk flyene for det meste uten passasjerer. Min bror Harald og jeg skulle reise hjem til Oma på den tiden. Jeg sender beskjed med sjefsbåtføreren vår som hadde god kontakt med personalet i sjøflyhavnen, at hvis vi kunne fly til Bergen for samme pris som det kostet med jernbane så tok vi fly. Returbeskjeden var at vi var velkomne. Det sier mye om forholdene den gangen.
Trafikken til friområdet var vesentlig konsentrert til helgen og fridager. Jeg husker spesielt en vakt jeg hadde der. Det var lørdag og det var St. Hans aften og det var strålende fint vær. Det var opplagt at det ville bli kjempe trafikk. Jeg hadde førstevakt på Gressholmen ferja, men fikk beskjed om å holde på utover den vanlige økta på grunn av alle ferjene og båtfola var opptatt med trafikken på de andre øyene. Derfor tok jeg med litt mer mat en vanlig. 2 flasker melk og noen flere brødstykker. Jeg gikk om bord i båten på Lindøya kl 08. Da vi kom til Vippetangen fikk vi full båt med en gang av folk som skulle til Gressholmen for å bade og sole seg. Da vi kom tilbake neste gang var det lang kø og for hver gang vi kom tilbake til Vippetangen var køen like lang eller lengre. Etter solnedgang begynte en del av folka å reise hjem fra Gressholmen og på Vippetangen strømmet det på med folk som skulle ut og feire St. Hans. Da var der kø både på Vippetangen og Gressholmen. Etter hvert ble pengeveska mi så tung at jeg fylte myntene over på melkeflaska som var tom. Jeg gikk i land fra båten kl 01 natt til søndag. Da var begge melkeflaskene fulle av småpenger, og jeg hadde jobbet u ett kjør i 17 timer. Jeg gikk hjem til Bøe for å levere fra meg veska. Der var det gjester og St. Hans feiring. Da de fikk se melkeflaskene lurte de på hvor mye penger det var på dem og inngikk veddemål om det. Fru Bøe gikk med en gang for å telle opp. Hun fortalte meg siden aldri at noen kommet hjem fra en vakt med så mye penger. Jeg fikk bare vanlig lønn. Ingen overtidsbetaling, ikke en matbit, ikke en gang takk for innsatsen. Det sier også noe om tiden den gang. Og vi var organisert.
En annen gang jeg hadde vakt på Gressholmenferja var det skytterstevne. Midt på dagen var det lite trafikk og vi hadde lang liggetid ved Gressholmenbrygga. Som tidligere skytter var jeg litt interessert og benyttet en gang ventetiden til å gå opp til skytebanen for å se på skytingen. Mens jeg stor like bak skytterne merket jeg at det var kommet en mann like ved siden av meg. Han var mye høyere enn meg og jeg kikket opp. Det var Kong Haakon. Jeg synes ikke det var passende selskap for meg pg trakk meg tilbake temmelig fort. Det var den flotte uniformen min som gjorde meg tilgjenglig der. Jeg kunne fortelle mange historier fra mitt liv i uniform.
Etter mange søknader til diverse bedrifter kom Trygve Oma over ledige butikklokale i Bjerrgårdsgate 41 i Oslo.
Er det noen som kjente Trygve Oma og som har bilder eller historier om han hadde det vært gøy om det ble sendt inn slik at vi kan følge opp hans liv på Lindøya.
Har du historien til andre fra Lindøya er også dette interessant.
Takk til Stig Rørdam fra Nakholmen og Trygve Oma sin datter Ragnhild som ville dele disse memoarer med oss.
Det nye huset var stort. Det som var igjen av det gamle var noe småtteri inne i det ene hjørnet. Da den utvendige panelingen var ferdig fant de meg brukbar til å fortsette innvendig, og der var det mye å gjøre. Men jeg visste at før eller siden var det slutt. Hva da? Hver dag så jeg i Aftenposten etter ledige stillinger. Dem var det ikke mange av og aller minst av noe som kunne passe meg. Jeg forsøkte også å finne noe ved å snakke med folk. Men det var ikke mange jeg kom i kontakt med. Da det led ut over høsten begynte jeg å kjede meg. Hyttefolket hadde flyttet til byen igjen og det foregikk ikke noe aktiviteter på øyene. I byen var bygdelagene kommet i gang etter sommeren. Problemet var bare det at jeg måtte ta siste båten tilbake til Lindøya på kvelden. Da måtte jeg gå tidelig fra festen at det hadde lite for seg å gå i det hele tatt. Da det nærmet seg jul var huset ferdig. Det var jeg glad for. Fru Bøe var den som hadde det meste av styringen med Oslofergene. Med alt annet også for den sak skyld. Jeg meldte meg for henne som søker på stillingen som billettør neste sommer. Oppga min adresse og telefon om det tross alt skulle være noe som ville ha tak i meg. Så pakket jeg kofferten og dro hjem for å få hus og mat vinteren over.
Til Lindøya for annen gang. Tidlig på våren ringte fru Bøe fra Lindøya. De skulle begynne med vårpussen av fergene. Jeg kunne komme og være med på det og bli billettør etterpå. Det var en gledelig beskjed og jeg dro av sted så fort som mulig.
Jeg vil skrive om det videre liv på Lindøy. Det er utenom den oppgaven jeg fikk ”Hvorfor fruktbutikk?” Med det henger noe sammen. For å gjøre det lettere forståelig vil jeg gjerne fortelle om den delen av Lindøya som er mot byen og hvor ”Oslofergene” hadde tilhold. Det var en liten bukt som gikk inn i øya. Den var vel egnet for båter, beskyttet av øya mot uvær fra fjorden og med Hovedøya og byen mot nord. Når vi kom med båt inn bukta lå Holms slipp på høyre side og litt lengre oppe lå huset til Bøe. På venstre side lå en rekke med gamle falleferdige boder og en litt større bod som var innredet med 10 køyer, 2 i høyden. I samme rommet var der en ovn for oppevarming, men som også kunne brukes til matlaging. Der bodde 10 av fergemannskapet. Der hadde de det utrolig trangt. Med så mange mannfolk på så liten plass og med så liten vilje og muligheter for rengjøring var det mildt sagt som regel lite trivelig. Det var vel derfor stedet hadde fått navnet ”Fiasko”.
Lenger inn i bukta var det grunt vann og en flat sandstrand. Oppå stranda var det et lavt hus som lå på noen store tanker. Sannsynligvis var det lagt der en gang det var ekstra høyvann. Nå lå det som regel helt tørt. Men på grunn av stranda hadde en skråning opp fra vannet så ble huset liggende skjevt. Så skjevt at en kjente at en gikk i motbakke der inne. I den ene enden av huset var det et stort rom som ble brukt som verksted for fergene. I den andre enden var et mindre rom med 6 køyer for fergemannskap. Huset hadde tidligere vært en del av et sjøbad som hadde ligget ved stranda under Akershus festning. Det ble kalt ”Tilsynet”. Navnet hadde det sannsynligvis fått med seg derfra. Ja, så var jeg på Lindøya igjen og meldte meg til tjeneste hos Bøe. Der fikk jeg beskjed om at jeg måtte bo i ”Tilsynet”. I verkstedrommet. Det var ikke noe å ligge i så jeg fikk gå ned å lage meg en seng. Jeg må si at jeg ble overrasket, men jeg hadde ikke noe annet å gjøre. Da ”senga” var ferdig gikk jeg tilbake og sa jeg måtte ha et underlag og noe sengetøy. Det fikk jeg. Underlaget var høy.
Det ble et lite trivelig opphold. Jeg kan ikke huske hvordan jeg fikk ordnet meg med morgen stellet, med det gikk da på et vis. Om natten hørte jeg hvordan rottene herjet rundt i rommet. Det var lite hyggelig. En natt merket jeg noe som krafset i sengetøyet nede ved bena og skjønte at det var en rotte. Jeg sparket høyet og etter en stund sa det klask i gulvet et sted. Den kom ikke tilbake. Etter hvert kom flere av tidligere billettører og hjalp til med oppussingen av fergene. Jeg fikk beskjed om å melde meg for en skredder i byen hvor det ville bli sydd uniform for meg. Det var noe utrolig flotte uniformer som ble brukt. Vi så ut som offiserer i marinen. Omsider var tiden kommet da jeg skulle tre inn i min nye stilling. Som var ”å bunkre kjerringer på øyene” som de gamle billettørene sa.
Et nytt liv i uniform. Det gjelder somrene 1933, 34, 35, 36, 37, 38. Selvfølgelig var jeg uten uniform av og til, men hovedinntrykket er at den var det mesteparten av tiden. Forklaringen kommer her.
Fergemannskapet var nylig organisert og jeg fikk ordre om å melde meg inn i Norsk Sjømannsforbund. Etter hvert som tiden gikk var det ymse ting jeg undret meg over og fant merkelig at organisasjonen ikke ordnet opp i. Lønningene var lave, men var sannsynligvis basser på at vi hadde fri bolig. Men boligforholdene var så elendig at vi burde ha tillegg i lønna for å bo der. Men det verste var at det sto i kontrakten at arbeidstiden kunne tillegges til hvilken som helst tid på døgnet. Overtidsbetaling ble aldri utbetalt. Hvis det var usikkert med været i helgene og fergeeieren var usikker på hvor mange av mannskapet han trengte var vi tvunget til å sitte og vente på utviklingen. Kom vi på jobb så fikk vi vanlig lønn, ble det ingen jobb så fikk vi heller ingen betaling. Men hele dagen var ødelagt for oss. Da jeg snakket med min arbeidskammerater om det burde gjøres noe med dette fikk jeg til svar at de hadde prøvd. Men da representanten fra Sjømannsforbundet kom gikk han til Bøe. Der ble han så godt mottatt an han antagelig hadde glemt hvorfor han var der.
Hverdagene gikk fergene fra kl 05 om morgenen til 01 dagen etter. Helligdager fra 07 om morgen. Stort sett var det 3 skift, morgen, dag og kveld. Men alle mulige variasjoner. Fergemannskapet kom vesentlig fra Østfold og Nevlunghavn. Skiftordningen var lagt opp slik at når de fra Nevlunghavn hadde fridag så fikk de langfri. Det gikk ut over oss andre som måtte ta både kveld og morgenvakt. Da ble det 3 timer søvn den natta. Det var hardt. Som regel var det umulig å sove om dagen. Folk kom og gikk, stekte bacon og egg, fikk besøk. Og like utenfor startet fergene opp, kom og gikk og kjørte baugen mot kaien utenfor så brakka ristet. Da var det bedre å reise til byen, til ”Radiokafeen” i Skippergaten og kjøpe en skikkelig middag. Det ble mye skinkestek med surkål og riskrem. Under slike forhold var det liten tid til eller noen grunn til å skifte tøy. Det ble et liv i uniform.
Hyttefolket. Tilbake til starten. Da jeg ble billettør flyttet jeg fra rottene til ”Fiasko”. Om forholdene der var, som nevnt før. Ikke så bra så ble det en stor forandring til det bedre tross alt. Jeg fikk arbeidskamerater. Billettørene var stort sett på min egen alder. Båtførerne var eldre. Jeg var ikke så lite nervøs den første tiden. Jeg hadde jo reist med ferjene og sett billettørene i arbeid. Men det ansvaret for noe som var så nytt for meg, og ha kontakt med så mye folk var for en enslig bondeknøl som meg skremmende. Noen form for opplæring var det ikke. Jeg fikk bare utlevert en pengeveske og billetter og versegod sett i gang. Jeg lærte selvfølgelig etter hvert, jeg ble kjent med en del folk og jeg ble kjent med øyene og det livet som utfoldet seg der. Jeg var billettør i 6 sommersesonger, begynte 20 år gammel i april 1933. Hitler ble rikskansler i Tyskland i januar samme året. Han kom til å påvirke mitt liv mer enn jeg hans. Derimot så var jeg i aktivt arbeide og har levd noen år lenger en han.
Bleikøya folket hadde jeg lite kontakt med. Jeg hørte av andre at de regnet seg av en høyere klasse enn folk på de andre øyene. Jeg var aldri i land der. Den eneste jeg husker av passasjerene derfra er trekkspilleren Rolf Syvertsen og som jeg pratet med av og til. Han var med Book Jensen på turneer rundt i landet. Jeg husker han sa at Booken ikke bara var en bra sanger, men også flink forretningsmann.
Lindøyfolket var stort sett en annen type. Jeg tror fleste av dem kom fra østkanten av Oslo og det sier en god del. Der var to butikker, samfunnshus, fotballplass på en slette, opplagsplass for fritidsbåter m. m. Ingen av oss båtfolka deltok i noen aktiviteter på øya. Arbeidstidene våre tillot ikke det. Men vi fikk etter hvert god kontakt med mange av innbyggerne. Jeg vil bare nevne en Willy Røgeberg. Jeg hadde den ære å være med på frakte han tilbake til Lindøya da han kom tilbake som olympisk mester i skyting 1936. Det var litt av et styr.
Nakholmfolket var litt annerledes uten at jeg er i stand til å forklare hvordan. Der var en butikk og et samfunnshus. I huset var det Arve Opsahl debuterte som kunstner. Jeg har truffet han og kona hans igjen flere ganger senere.
Gressholmen hadde ingen hytter og det var forbudt å slå opp telt der. Men der var mye trafikk allikevel til friområdet og til sjøflyhavna. Lufthansa hadde all rutetrafikken og brukte flytypen Junker 52. Ett av flyene gikk i fjellveggen et sted på nordvestlandet. I tiden etter gikk flyene for det meste uten passasjerer. Min bror Harald og jeg skulle reise hjem til Oma på den tiden. Jeg sender beskjed med sjefsbåtføreren vår som hadde god kontakt med personalet i sjøflyhavnen, at hvis vi kunne fly til Bergen for samme pris som det kostet med jernbane så tok vi fly. Returbeskjeden var at vi var velkomne. Det sier mye om forholdene den gangen.
Trafikken til friområdet var vesentlig konsentrert til helgen og fridager. Jeg husker spesielt en vakt jeg hadde der. Det var lørdag og det var St. Hans aften og det var strålende fint vær. Det var opplagt at det ville bli kjempe trafikk. Jeg hadde førstevakt på Gressholmen ferja, men fikk beskjed om å holde på utover den vanlige økta på grunn av alle ferjene og båtfola var opptatt med trafikken på de andre øyene. Derfor tok jeg med litt mer mat en vanlig. 2 flasker melk og noen flere brødstykker. Jeg gikk om bord i båten på Lindøya kl 08. Da vi kom til Vippetangen fikk vi full båt med en gang av folk som skulle til Gressholmen for å bade og sole seg. Da vi kom tilbake neste gang var det lang kø og for hver gang vi kom tilbake til Vippetangen var køen like lang eller lengre. Etter solnedgang begynte en del av folka å reise hjem fra Gressholmen og på Vippetangen strømmet det på med folk som skulle ut og feire St. Hans. Da var der kø både på Vippetangen og Gressholmen. Etter hvert ble pengeveska mi så tung at jeg fylte myntene over på melkeflaska som var tom. Jeg gikk i land fra båten kl 01 natt til søndag. Da var begge melkeflaskene fulle av småpenger, og jeg hadde jobbet u ett kjør i 17 timer. Jeg gikk hjem til Bøe for å levere fra meg veska. Der var det gjester og St. Hans feiring. Da de fikk se melkeflaskene lurte de på hvor mye penger det var på dem og inngikk veddemål om det. Fru Bøe gikk med en gang for å telle opp. Hun fortalte meg siden aldri at noen kommet hjem fra en vakt med så mye penger. Jeg fikk bare vanlig lønn. Ingen overtidsbetaling, ikke en matbit, ikke en gang takk for innsatsen. Det sier også noe om tiden den gang. Og vi var organisert.
En annen gang jeg hadde vakt på Gressholmenferja var det skytterstevne. Midt på dagen var det lite trafikk og vi hadde lang liggetid ved Gressholmenbrygga. Som tidligere skytter var jeg litt interessert og benyttet en gang ventetiden til å gå opp til skytebanen for å se på skytingen. Mens jeg stor like bak skytterne merket jeg at det var kommet en mann like ved siden av meg. Han var mye høyere enn meg og jeg kikket opp. Det var Kong Haakon. Jeg synes ikke det var passende selskap for meg pg trakk meg tilbake temmelig fort. Det var den flotte uniformen min som gjorde meg tilgjenglig der. Jeg kunne fortelle mange historier fra mitt liv i uniform.
Etter mange søknader til diverse bedrifter kom Trygve Oma over ledige butikklokale i Bjerrgårdsgate 41 i Oslo.
Er det noen som kjente Trygve Oma og som har bilder eller historier om han hadde det vært gøy om det ble sendt inn slik at vi kan følge opp hans liv på Lindøya.
Har du historien til andre fra Lindøya er også dette interessant.
Takk til Stig Rørdam fra Nakholmen og Trygve Oma sin datter Ragnhild som ville dele disse memoarer med oss.
Odkryj emocje i wygrane dzięki innowacyjnym automatom dostępnym na allyspin.