De primitive renovasjonsforhold beskrevet i 25-års boken er forlengst en saga blott. To renovatører tømte WC-ene om natten og brukte en dertil egnet håndkjerre. Skitten ble fraktet i en pram lengst mulig ut på sjøen og droppet. Etter hvert ble forholdene bedre da Staten bekostet 4 latrinekummer, håndkjerra forsvant, og vi fikk hest og senere traktor, – se eget kapittel om vaktmester.

Vår nåværende formann, Kjell Martinsen, uttaler følgende: «Høsten 1970 dukket nye problemer opp, idet Oslo Helseråd kom inn i bildet. Samtlige øyformenn ble pålagt å være med på en befaring med Helserådet på øyene Bleikøya, Gressholmen, Lindøya, Malmøykalven og Nakholmen. Helserådet uttalte at forholdene på Lindøya var tilfredsstillende, men det ble påpekt at forbrenningsovnen var i dårlig stand. I mars 1971 kom det likevel påbud fra Helserådet om at Lindøya Vel måtte kontakte Oslo Renholdsverk angående tømming av søppel og WC-dunker. Etter at saken var fremlagt i nytt møte i Fellesstyret for øyene, ble det foretatt ny befaring med Helserådet og Renholdsverket i juni 1971.

Høsten 1971 møtte hos ordfører Brynjulf Bull representanter fra Fellesstyret: Kjell Martinsen og A. Aukner fra Lindøya, Rødli fra Bleikøya. Fellesstyret bemerket at de fremsatte krav vil forårsake en betydelig økonomisk belastning for hytteeierne, idet planen er at det skal støpes en latrinekum ved Skytterbryggen, som tømmes av Renholdsverket, videre at all søppel pakkes i papirsekker og lagres i et skur som Velforeningen må bygge ved Skytterbryggen. Avhenting skal besørges av Renholdsverket en gang i uken. Dessuten skal strandryddingen fortsatt påhvile hytteeierne, men avfallet skal fraktes til byen mot ekstra avgift.

Fellesstyret var ikke uenig i samarbeid med Renholdsverket, men man påpekte det urimelige i at hytteeierne skulle rydde stranden for offentligheten og samtidig betale for frakt til byen av de ca. «30 store traktorlass» med drivved, plastemballasje, etc. Det ble derfor søkt om dispensasjon for dette pålegget. Dispensasjonen ble senere innvilget, og man fikk lov til å brenne kvist og kvast fra hagerydding om våren, samt alt som var brennbart av det som drev i land. Frakten inn til byen for kåsert husgeråd, f. eks. komfyrer, kjøleskap, madrasser, o. 1., må hytteeierne selv bekoste. Videre ble det søkt om dispensasjon for brenning av søppel på øya, mot at det ble bygget ny forskriftsmessig forbrenningsovn. Man er også uenig i at hytteeierne skal bekoste støping av ny latrinekum.

Siden høsten 1970 har renovasjonssaken vandret gjennom mange offentlige kontorer, men etter brevveksling og møter med ordfører, Oslo Helseråd og Oslo Renholdsverk, ligger saken i skrivende stund hos teknisk rådmann til uttalelse.

Vaktmester — Renovatør
I vaktmesterkontrakten fra 1937 heter det bl.a.: «Å føre oppsyn med arealet omkring Velhuset og sportsplassen, renhold av Velhuset til enhver tid med vinduspuss m.m., og å samle opp henkastet papir og ellers gjøre alt forefallende arbeide ifølge kontrakten. Han skal bære «Politilue» og ha politimyndighet og ansvar for at orden blir opprettholdt.»

Fra hest til traktor
I årene 1948—52 hadde vi hest med tilhørende doninger. Harald Kristiansen, i årenes løp både formann, sekretær og kasserer i Velforeningen, sørget for at vi fikk låne hest gratis av Oslo Renholdsverk. Men så i 1953 trådte en lov i kraft med forbud om å låne eller leie hest. I dette år kom det også oppsigelse fra både vaktmesteren og renovatøren, og man ble da enige om å slå de to stillingene sammen. Til den nye dobbeltstillingen, med avkortede forpliktelser som vaktmester, hadde vi i 1954—55 gårdbruker Peder Haugen med egen hest her ute.
Øya og Vi, nr. 6 — 1954, sign. redaktør Alf R. Relbe:
Den 28. august nedkom den nye hesten med en folunge. Selvfølgelig skulle folen ha navn, «Linda» ble foreslått, men da den hadde en stjerne i pannen, ble navnet «Lindøystjerna». Navn var ikke nok, dåp med dåpslue måtte også til. Selv om vi hadde hatt kuer under teltperioden og sauer under krigen, var det nok lenge siden en firbent skapning ble så behørig feiret. Hest og føll fikk stall mellom trærne i rode 9.»

Øya og Vi, nr. 5 — 1956, sign. R. L.:
«Halvårsmøtet vedtok å anskaffe en traktor. Dermed er hestens dager på
øya endt. Et hyggelig og landlig innslag forsvinner med «Blågutt».

Traktoren, «Monarken», ble etter 10 års bruk så nedslitt at man gikk til anskaffelse av en ny i 1966, en som ble døpt «Blåmann». Denne var noe større og lengre enn den forrige, slik at «stallen» måtte utvides. Kompressor hadde vi hittil fått låne, men i 1967 fant man ut at det ville lønne seg å kjøpe den, når man tok fraktomkostningene i betraktning. Med litt opp-pussing ville den være som ny. Den tjener nå til utblåsing av vannanlegget om høsten, foruten å benyttes til boring i fjell og ellers mye annet.
I alle år har det for de skiftende Velstyrer vært problematisk å få tak i en habil vaktmester. Mange har vært bra, men enkelte har sluttet midt i sesongen, både frivillig og med utkastelse. Som regel har de fleste nøyest seg med ett eller maksimum to år. Men han som jobber her i år, Oslo Jacob Nilsen, har passet jobben i 4 år – 1969-72 – en flink kar, men litt barsk kanskje enkelte ganger.

Fra «Øya og Vi», nr. 6 1956:

«Nå skal en umelende overta plassen, med bulder og bråk og damp, jeg står og funderer om du kan passe’n, slik som en ekte gamp.»
Ole Jacob — vaktmester’n uten politilue
– Du har kanskje hørt om tidligere vaktmesterforpliktelser her ute?
– Jo, jeg har da hørt litt om det, men jeg har ikke fått noen politilue, selv om jeg kunne trenge den en gang iblant.
– Men er folk fornøyd med deg her ute? Du tømmer jo søppel som du brenner, og asken kjører du bort i vika og har jord over.
– Joda, men der finner jeg både avlagte komfyrer og litt av hvert som jeg da må forsøke å få dekket over. En tålmodig mann som jeg, kan også bli litt sint innimellom. Noen koner kan jo hakke litt på meg. De trur at jeg kan gjøra døm alle tjenester, f. eks. spurte ei meg her forleden: «Kan du ikke ha litt klor i dunken, så det ikke lukter?» Da svarte jeg: «Vil du at jeg skal skure dunken også, og kanskje ha litt parfyme i’n? Men det greier du vel sjøl.»

Rottekrigen
I alle år har vi hatt rottekrig med utlegging av rottegift, karbid m.m. Over hele øya har jordrottene herjet sterkt med planterøttene. De langhalede blir ofte tatt i feller. Helsemyndighetene har gitt oss støtte så vel som veiledning, men det er vanskelig å bli kvitt rottene. Det ble fortalt at der hvor det finnes pinnsvin, blir rottene borte. På en bondegård stelte kona pent med pinnsvinene. Hun satte ut melk til dem hver kveld. På den gården fantes ikke rotter. Skal vi innføre pinnsvin på Lindøya?

Søppelkonteinere kommer til Lindøya.
P.g.a. av økende problem med rotter og flere alvorlige skader på vaktmesteren i forbindelse med tømming av søppelkassene på Lindøya besluttet velstyret i 1998 som en prøveordning og utplassere en søppelkonteiner som erstatning for de tradisjonelle søppelkassene.

Det var en del protester rundt dette p.g.a. enkelte fikk lengre vei å gå med søppelen og at det estetiske ved en søppelkonteiner ikke var av det beste, men til tross for dette vedtok generalforsamlingen i 1999 og erstatte alle søppelkassene med konteinere. Dette ble utført sommeren 1999. Det ble satt ut totalt 5 søppelkonteinere som erstattet de 20 søppelplassene.

I ettertid har dette vist seg å være en lur beslutning da det har blitt mindre søppel som ligger strødd rundt på øya, samt tømmingen er blitt betydelig enklere da disse hentes med traktoren for å så bli fraktet til byen for tømming.