Gjennom årenes løp har Lindøya vært tumleplass for en rekke reguleringsplaner med forslag om avlastningsareal for Oslo, det være seg industri-, flyplass- eller havneanleggareal, samt diverse utgaver av planer hvor øya ble lagt ut til kommunalt friareal. La oss så se på en del av planene:

Flyplass:
De første planene om å anlegge en flyplass på øya, kom i 20-årene. Det var meningen å opprette en sjøflyhavn. I 1922 landet N-3 ved østsiden, og noen heldige fikk en liten sightseeingtur sammen med Bernt Balchen, Leif Lier eller Oskar Omdal. Før planene ble forlatt og sjøflyhavnen flyttet til Heggholmen, hadde man rukket å sprenge en del av fjellet vekk og planert ut området som i dag benyttes av «Akerselvens Båtforening».

I 1960 ble «flyplassplanen» tatt opp igjen, og i løpet av 40 år hadde «planen» vokst fra en liten sjøflyhavn til et gigantisk anlegg. Ifølge Aftenposten 15/11-60, (se planskissen), ble det fremlagt «planer for et supplement til Fornebu, en storflyplass med tilhørende havneanlegg, industritomter, bussterminal, forretningssenter, hotell og parkeringsplass for 2000 biler. Øyene, Gressholmen, Rambergøya, Langøyene og Husbergøya, vil bli «skåret ned» til ca. 2 m.o.h. for å gi plass til rullebanen, 3000 m lang og 150 m bred. En av forutsetningene for planen, er at man vil la Lindøya og Hovedøya bli liggende som friluftsområder. Man innrømmer riktignok at bebyggelsen må vekk, men disse to øyene vil likevel bli storbyens mest verdifulle «lunger» i sommertiden! Ved å la disse øyene bli liggende «ubenyttet», vil de også bli som en «skjerm» for støyen. Man vil da heller ikke kunne se den nye flyplassen fra Oslo.»
Kommentarer til «lunger» og «friluftsområder» skulle være unødvendig.

Kartet viser den planlagte flystripen (3000 m) som går fra Lindøya i sydlig retning mot Bunnefjorden over de fire øyene Gressholmen, Rambergøya, Langøyene og Husbergøya. A er hangaranlgg for flytrafikken, B område for fremtidig skipsbyggeri, C et helt nytt industri- og havneområde, D turistkaier, turisthotell, svømmebasseng (med rent vann!) og lystbåthavn. De prikkede linjer er de foreslåtte undervannstunneler (med 4 kjørebaner) til avvikling av trafikken, ikke bare til og fra de nye havneområder, men også som gjennomfartsårer for trafikk ut og inn av Oslo – og til Nesodden.

Broforbindelser:
Den 15/9-1932 sto følgende i Aftenposten: «På Oslo Handelskammers møte 28. desember., skal man drøfte en plan som tar sikte på å henlede byens oppmerksomhet på de store muligheter som finnes på Hovedøen, Lindøen og Nakholmen for industrielle anlegg. I planforslaget inngår også en bro mellom Vippetangen og Hovedøen, og videre en bro, 220 m lang og 12 m bred, fra Hovedøen og over til Lindøen. — Ved at Lindøen blir innlemmet i bykommunen på denne måten, vil Oslo by sikre sin handel og industri, som får både billige og gode tomteareal.»

Broideer ble senere lansert ved flere anledninger i forbindelse med opprettelsen av en folkepark på Hovedøya, men det er hittil bare blitt med planene.

Industri- og havneanlegg:
Fra Øya og Vi, nr. 2-1949, henter vi frem noen synspunkter daværende reguleringssjef hadde i forbindelse med en generalplan for hele indre Oslofjord: «Industrien må ikke vokse seg fast innenfor de snevre områdene ved kaiene, men få en plass utover. Langøyene er snart ferdige som opplagsplass (for søppel). Gressholmen, Rambergøya og Heggholmen passer for fremtidig industri. Vanskeligere er det med Lindøya, Bleikøya og Nakholmen. Disse øyene er bebygd, men før eller siden må de trekkes inn i havneområdet.»

I Aftenposten 21/10-67, dukket det opp nye planer. Denne gangen gjaldt det «utbygging av et meget stort og moderne industri- og havneområde på en del av øyene i indre Oslofjord».
Planen, tok sikte på «et havneanlegg stort nok til å kunne betjene handelsskip av enhver størrelsesorden, videre et industrianlegg med plass til skipsbyggerier, oljeanlegg og havnesiloer, samt ny industri i forholdsvis stor stil. Forbindelsen til byen skal etableres med tunnel fra Festningsplassen – Vippetangen til Hovedøya, med vei på utsiden av Hovedøya og broer videre. Lindøya og Nakholmen skal skånes og utvikle seg til et gigantisk friluftsaktivitetsområde for hele Oslo by, slik som Djurgården for Stockholm og Dyrehavsbakken for København.»

Friareal:
En sint hytteeier sa engang: «Se hvordan det har gått med Nordre og Søndre Skjærholmen. Etter at hyttebebyggelsen ble revet og arealet utlagt som friareal, har det ikke vært folk på øyene. Det finnes ikke forbindelse dit, og øyene ligger der fortsatt ubenyttet.»
En varm sommersøndag kan det reise ca. 2—300 personer ut til friarealsøyene, Gressholmen og Hovedøya, mens det på Lindøya kan oppholde seg mellom 2 og 3000 p.g.a. besøkende. Disse tallene er gode å vise til hver gang diskusjonen «for og imot friareal» dukker opp. Vi skal ikke her blande oss opp i denne diskusjonen, men synes det er riktig å nevne, at det er mange som gjennom årenes løp har hevet sin røst og talt øyas sak. De har mange ganger talt til døve ører, men etter protester og dyktige forhandleres pågangsmot, har vi hittil gått klar av forstyrrende inngrep i livet på øya.

Velforeningen griper inn:
Som tidligere nevnt, ble industri- og havneanleggsplaner slått stort opp i 1987 og -68. Journalister besøkte Lindøya og skrev lange artikler om mulighetene der ute. Nå måtte noe gjøres. Formannen, Kjell Martinsen, kunne fortelle at det etter et møte hos kontorsjef Bjorni ved Statens bygge- og eiendomsdirektorat (SBED), hvor det ble hevdet at hyttene burde vike plassen for friarealtanken, ble berammet en befaring på de berørte øyene. En strålende sommerdag i 1969, møtte kontorsjef P. Mentzen, frk. Gamnes og ing. Bakken fra SBED, ark. E. Alnæs og ing. Eriksen fra Statens friluftsråd, samt øyenes fellesstyre til en båttur mellom øyene. Martinsen fortalte en del om øyenes historie, stedsnavn, trafikk, etc, og benyttet anledningen til å vise frem «det yrende badelivet og alle de naturelskende, besøkende på kommunens friarealsøyer, Hovedøya og Gressholmen.» Idet man denne dag passerte en båt på vei til Langøyene med en 7-8 passasjerer ombord, kunne straks formannen gjøre oppmerksom på de «overfylte badebatene til Langøyene». Da «selskapet» gikk i land på Lindøya, kunne man lett konstatere at det var her formannens beskrivelse av øylivet passet best.

Senere på høsten ble det arrangert ny befaring, denne gang var ordfører Brynjulf Bull med. «Øysaken» ble igjen tatt opp, og det ble den gang som nå, i et møte i 1971 hos statsråd Oddvar Nordli i Kommunal- og Arbeidsdepartementet, vist til hva Formannskapet tidligere hadde uttalt. I Arbeiderbladet 9/11-68, sto følgende:
«Oslo formannskap vedtok torsdag å uttale overfor SBED, at det er i kommunens interesse at øyene Nakholmen, Bleikøya, Lindøya, Galteskjærene, Dyna og Kavringen i indre Oslofjord fortsatt eies av staten, og at staten disponerer dem på samme måte som hittil.
Bakgrunnen for denne uttalelsen er at SBED har tatt opp spørsmålet om å avhende disse øyene til Oslo kommune, med eventuelt makeskifte med andre eiendommer.
Øyene er bebygd med ca. 600 hytter på basis av kortsiktige leiekontrakter av tomteparseller. Saken har vært behandlet også i Statens friluftsråd, som i likhet med departementet mener at øyene fortsatt bør være i statens eie. Det synes lite overensstemmende med den opprettede ordning for statskjøp av områder til friluftsmal å overdra eiendommene til Oslo kommune, heter det.
Finansrådmannen bemerker også i sin innstilling at øyene er av stor betydning for byens befolkning som rekreasjonsområde, her innbefattet behovet for fritidshus eller hytter. Dertil kommer at øyene representerer en avgjørende faktor i naturbildet.»