Forfatteren Johan Borgen skrev engang i St. Halvard: «Jeg husker ennu de dager da de første små hyttene grodde op på Nakholmen (og Lindøya) og var til forargelse for byens fedre, når de kom inn med fjordbåten om morgenen fra sine landsteder. De skrev i avisen om det og spurte om folk ikke hadde skam i livet, som kom og ødela uberørtheten for dem når de satt på dekket og fordøiet så fortrinlig. Og dessuten, hvad vilde turisten si, som elsket det sjeldne jomfruelige slik kloss innpå en virkelig hovedstad og så «awfully nice» om det når de kom op fra lunsj og spurte styrmannen hvad for et land det var.» Ja, man var meget forarget over byfolkbesøket på øyene rundt 1920. Helt over fra Bygdøy-siden ble det klaget over «denne uhyrlige støy fra den gemene hob». At kritikken var noe berettiget, må man jo være enig i. En del av de første besøkende, var byens mindre gode elementer, som førte fyll og annen uorden med seg. Her ute fant de et fristed hvor byens lov og orden ikke hersket.

Fra vestsiden i begynnelsen av 20- årene.

Lindøya ble et populært utfartssted for, som det den gang het, «slitne arbeidere fra Kristiania», og for familier som ikke var slik økonomisk stillet at de kunne kjøpe seg tomt og bygge hytte. Disse menneskene bodde ofte i overfylte leiligheter i byens sentrum, og øya ble derfor et kjærkomment sted. Folk dro ut på lørdagen med den nødvendige utrustning for en helg, med både proviant og trekkspill. Om kvelden og langt ut i den lyse sommernatt kunne man høre sang og musikk bak hver en busk.

Hytte med tilbygg – et typisk kjøkken-telt

Fra den tidligste bebyggelsen

Å ligge i telt når det var solskinn, var en enkel sak. Men sommeren kunne også by på regn og kulde. Derfor tok det ikke lang tid før de første «hyttene» ble satt opp. P.g.a. at «hyttene» skulle demonteres hver høst, valgte man en fleksibel løsning, et lemmesystem som hang sammen ved hjelp av kroker. Noe senere kledde man utvendig med panel, og «hyttene» ble stående hele året. Grunnflaten var ca. 2,50 m x 3,50 m, innvendig tapetsert med avispapir. Når det gjaldt utvidelsesmuligheter, benyttet man seg av «kjøkkentelt», «soveromstelt», o.s.v. Hygienen ble det så som så med mange ganger. Vann måtte hentes fra byen eller «munkebrønnen» på Hovedøya. Den private brønnen ved Stamhuset ga ikke mer vann enn at det dekket behovet for de fastboende. «Teltodden» hadde 2 stk. WC, hvor man betalte pr. besøk til vaktmannen, «Søtsuppa».

Utviklingen fra telt til hytte – fritt etter E Alnæs, St. Hallvard 1936.

Etter å ha bodd noen år i telt eller trang «lemmehytte», var det naturlig at mange ønsket seg større og mer solid sommerhytte. Disse hyttene ble reist der hvor familiene hadde hatt teltplass i mange år, først plassert noe tilfeldig, senere regulert, alt under nøye kontroll av vaktsjefen den gang.
Hyttene fikk et fellespreg med sine 2, 3 eller 4 byggetrinn: Først ble det bygget et enkelt rom på 2-3 m x 3-4 m m/saltak – en slik hytte står fremdeles i rode 5, hytte nr. 89, i dag ubeboelig p.g.a. det senere omtalte byggeforbud, dernest tilbygg på en eller to langvegger, slik at det karakteristiske «knekktaket» oppsto. Hytta fikk som oftest stue, kjøkken og veranda, samt hems som en selvstendig annen etasje med innvendig trapp opp fra stua. Verandaen med vindusfelt til tre sider, hørte med til en «riktig hytte», likeledes vindusdimensjoneringen, de største glassfeltene nederst med et overliggende bånd m/smårutet inndeling. Noen hytter fikk karnapp, andre ikke. Noen ble malt gule, andre grønne eller røde. Fargene ble bestemt ut fra en oppsatt fargeplan for hele øya. Mellom hyttene gikk det gangstier, senere ble det anlagt småveier på kryss og tvers, som utvidet seg til naturlige tun, innsnevret seg til trange smug mellom høye hekker og ga små gløtt ut til siden utover sjøen. Veiene ble opparbeidet både i fjell og i bløtt lende.

Den gang den uordnede og uhjemlede hyttebebyggelsen tiltok sterkt, fant Landbruksdepartementets skogkontor, som hadde ansvar for øyene, ut at en regulering til en viss grad burde bestemme husenes plassering og utseende. Man måtte ta i betraktning hvilken betydning det hadde for byfolket å komme ut i frisk luft og frie omgivelser. Lindøya og statens øvrige øyer var de eneste steder i indre Oslofjord, hvor man uten hinder av private disposisjoner fritt kunne søke hen. Det offentlige valgte derfor å få bosettelsen inn i ordnede former. Våren 1922 ble det gitt kontraktsmessig «tillatelse», hvor det bl.a. står at hytteeieren har rett til «å ha stående inntil videre en sommerhytte». Grunnen ble bortfestet for kr. 10,- pr. år pr. hytte. Tomten skulle ryddiggjøres senest 1 måned etter at varsel var gitt. Maksimumsstørrelse på hyttene ble gitt. Mest mulig av terrenget skulle beholdes. Blomsterbed eller andre arrangement skulle ikke bre seg mer enn 1,5 m ut fra hytteveggen. Gjerder ble forbudt. Ved utdeling av festetillatelsen, skulle utelukkende sosiale hensyn tas i betraktning. Barnerike familier i trange bakgårdsleiligheter var fortrinnsberettiget til å ha sommerhytte på øyene.

Arkitekt Eyvind Alnæs ble senere gitt i oppdrag å utrede hyttespørsmålet. I samarbeid med Departementet og Velforeningen kom han frem til nye hyttetyper, og han har siden den gang fulgt nøye med i hytteeiernes ønsker vedr. bl.a. hytteutvidelser, plassering og eksteriørfargevalg.

Utsyn fra Romertoppen, 1922 …

Den lave tomteleien ble hevet til kr. 50,- i 1957, da Direktoratet for Statens skoger ble opprettet og øyenes administrasjon lagt under dette direktoratet. I 1971 steg leien til kr. 100,-. «Tillatelsens» ordlyd er ennå den samme, men i 1963 ble disposisjonsretten over øyene overført til Statens bygge- og eiendomsdirektorat. Samme år ble det innført byggestans. Det ble funnet mest praktisk at saksbehandleren som administrerte hyttebebyggelsen på vegne av Direktoratet for Statens skoger, førstesekretær Øivind Johannessen, fortsatte med dette viktige arbeide frem til 1. jan. 1968. Fra da av overtok SBED den direkte administrasjon av øyene.

.. og fra samme sted 1972

P.g.a. byggestans og usikre utsikter m.h.t. hvor lenge hyttene kan få stå, er det mulig å følge utviklingen fra de første «kryp-inn» frem til dagens nypanelte hytte via en rekke tilbygg. Men denne muligheten vil forhåpentlig etter hvert forsvinne med modernisering i form av nye dører, nye vinduer, ny panel eller bygging av ny hytte på gammel grunnmur. Av de eldste hyttene kan man fornemme den menneskelige målestokk som utgangspunkt for enhver utvidelse og forandring.