Selv om det dessverre har vært vanskelig å få hytteeierne til å fortelle om spesielle hendelser som de måtte huske fra mange år på øya, er det likevel noen som har bidratt med følgende historier:

Dundertiden 1918—21
Det sentrale spørsmål i 1921 var «FORBUDET», d.v.s. forbudet mot omsetning av brennevin og hetvin. Ikke noe annet samfunnsspørsmål maktet i samme grad som fenomenet «FORBUDET» å sette sinnene i kok i Norge. Lindøya lå midt i «skuddlinjen» for spritsmugling. Tidligere hadde man fått sprit til apparater godkjent av Nordstrand Lensmannskontor på Stortorget, men nå ble det andre dimensjoner over spritforbruket. Båtene «Kong Ring» og «Kong Dag» fikk flittig besøk av småbåter, som søkklastet med spritdunker anløp en eller annen havn på Lindøya.

Flystyrt
Karl B. Bjørnsen: «En gang under et barnestevne en søndag formiddag, ble stevnet avbrutt idet et Widerøfly styrtet i sjøen ved Bleikøya. En så både flykropp og vinge flagre ned hver for seg, og både publikum og deltagere forsvant ned til Skytterbryggen for å se bedre. Det varte et par timer før stevnet igjen kunne fortsette.»

Varme klær
Asbjørn Andersen, som har vært på øya helt fra han var en liten guttunge, forteller: «Vi lå i telt hver sommer der hvor butikken på østsida nå ligger. Massevis av piggsvin, aldri ei rotte. Pedersen og kona hans, hu Anna, oppretta den første butikken her. Utafor var det et par bord og noen stoler, hvor vi kunne sitte og kose oss. Vi fikk også kjøpt kaffi, og klar fløte hadde de fleste med. Noe av betydning skjedde også denne gang. To kamerater satt og koste seg med kaffin og den klare fløten. Det var ubestemmelig hva deres yrke var, og kameraten, som hele tiden røkte som en dampbåt, ble gjort oppmerksom på at klærne kunne ta fyr. Kameratens klær i den daglige jobb var lett antennelige. Plutselig sto mannen i lys lue, og Pedersen kom straks med et ullteppe og kvelte varmen, men ikke mannen. Buksa var da helt oppbrent. Han fikk låne ei leirbukse av de gamle stripete av Pedersen, og det ble en artig situasjon, for Pedersen var stor av omfang, og den andre var liten og tynn. I dette antrekket dro han tilbake til byen. Hvorvidt mannen ble tatt av politiet eller kom hjem i god behold og fikk juling av kjerringa, vites ikke.

En uheldig hendelse
Det var i den tiden da tømmingen av doene foregikk om natten, så dette hendte for lenge, lenge siden. Det var langt på høsten, da alle hadde flyttet tilbake til byen. Det ringer på døren en silde kveld, og utenfor står en kar med bandasjer rundt hodet og plasterlapper overalt i ansiktet. «Hva gjelder det?», spurte jeg «Kjenner’u ikke meg’a?». «Men i all verdens rike, er’e virkelig deg? Jeg kjenner deg på stemmen, men ikke på ansiktet, men vær-sågod, kom bare inn.»

Maken til forbannelser over plassering av doer på øya, har vel neppe noen hørt. «Jo, du skjønner, vi er jo to som har påtatt oss denne jobben, og når alle har forlatt øya om høsten, står det igjen for oss å tømme alle doer for vinteren. Så var det nå sist lørdag, vi var nesten ferdige, da vi kom opp på varden og skulle ta doen tel han Arvid Pettersen. Dohuset der står jo i fjellskråninga mot Gressholmen, det er rart at folk har turt å gå på do der, det er jo rene Brattbakken. Den lørdagskvelden regnet det som himmelen var åpen, og i mørket var ikke jobben lett. Vi hadde jo tatt en liten en, for surt og kaldt var det. Trur’u ikke, da jeg fikk tak i bøtta ti’n Arvid, at jeg gled, fikk hele bøtta over meg og ramla sammen med møkka nedover fjellskråninga, helt ned til sjøkanten. Nå ser’u håssen jeg ser ut. Jeg måtte jo på Legevakta etter at jeg hadde fått av meg skittklea og vaska av meg det verste, men lukta sitter ennå i nesa.»
«Ja, ja,» sier jeg, «sånn møkk kan man vaske av seg, men trøst deg med det, kjære venn, det finnes møkk som man aldri kan få vasket av seg.»

Is i fjorden
I sorenskriver Edv. Mørch’s bok «Da Kristiania var smaaby» fra 1901, finner vi følgende beretning i forbindelse med H. Wergelands svømmetur ved Lindøya i 1833: «Det forekommer maaske den yngre slegt lidet troligt, at der saa sent som den 17nde mai flød isflag i fjorden. Men det skal man ikke undre sig over. Jeg har endog i 1830-aarene kjørt paa isen i Kristiania -fjorden i de siste dage af april. Den gang slog man ikke isen op, straks den begyndte at lægge sig, som nu omstunder. Man aabnede kun en raak i skibs-løbet, og rundt om paa havnen forøvrig og helt ind i Bundefjorden laa isen urørt.»

Fra «Øya og Vi», nr. 5—1948 henter vi frem følgende episode: Gerd Holtan fortalte at isen lå over 2 mnd. vinteren 1946. «En dag kom en bil kjørende i stor fart mellom øyene. Isflaten lå jevn og fin, slik at det ble en riktig hyggelig biltur for de kjørende. For natten ble bilen «fortøyd» ved siden, av den innefrosne rutebåten «Oslo VIII».

Vi hopper helt frem til sprengkulda i februar 1970. Avisene kunne berette om isforholdene i fjorden. Isen lå metertykk, og båtforbindelsen med øyene var brudt. Fergene lå innefrosset. De fastboende og hytteeierne som ville se til hyttene sine, måtte gå over «Polhavet» mellom Lindøya og Vippetangen. Omsider klarte Havnevesenets båt, «Sjøsprøyt», å lage en råk mellom Vippetangen og Hovedøya, hvor en båt kunne ta seg frem. Dermed slapp man å bruke bena helt til byen.

Badevann og fiskevann
«Øya og Vi» — nr. 4, 1958: «Vannet i Oslofjorden er i årenes løp blitt mer og mer ubrukbart, både som fiske- og badevann. Slam tømmes ut i fjorden hver dag, ca. 300 tonn i døgnet …» Allerede i 1935 ble det sagt at det var helsefarlig å bade ved Hovedøya, så dagens problem m.h.t. vannforurensing og bading er av gammel dato.

Karl B. Bjørnsen har notert seg litt om vannstanden i Oslofjorden: «Jeg har alltid undret meg over hvor mye lavere vannstanden er nå enn for 40-50 år siden. I gamle dager var det like klart som nå at «Bolla» var stedet å bade. Den gang var det bare så vidt den stakk opp av vannet, og hylla ved siden av var alltid oversvømmet av vann, så det var bare å svømme rett inn og snu seg, og man satt fint. I dag er det så godt som aldri vann i denne hylla. Når skjæret utenfor «Odden» syntes, var det lavt vann.

Asbjørn Andersen er en solid representant for den gamle fiskergarde. Det er ikke få kilo fisk han har dratt opp av sjøen. «Vi kunne ligge like utpå og dra masser av hvitting og makrell, men i dag trives knapt ålen lenger.»

Blinkskudd
Asbjørn Andersen forteller at under et skytterstevne engang holdt et større selskap til i rode 10. De hadde hermetiske seikaker til middag, og boksene ble satt på en stein ved bålet for å bli varmet opp. Skytingen var intens hele dagen, og ingen merket at en av boksene falt ned i varmen. Plutselig smalt det. Boksen eksploderte, og seikakene fløy i full fart midt i kjaken på ei dame som skrek opp: «Oskar! Jeg er blitt skyten!» Heldigvis var det ikke blod hun så, det var bare seikake og sausen som skremte henne.

Skrømt
Samlingspunktet i Rode 9 var Pettersen, fortelleren, spesialist på historien om «den hvite dame» og «brudeparet». Han samlet stedets barn og voksne rundt seg og berettet livaktig om troll og spøkeri.

«Et kjærestepar var fra forskjellig stand, og fikk følgelig ikke lov til å gifte seg. Paret tok likevel på bryllupstasen og rodde ut til Lindøya. De vandret over øya fra øst mot vest, og druknet seg i tjernet, (eller sjøen, noe usikkert). En fisker på øya så brud og brudgom på vandring gjennom skogen, fulgte etter og ville gjerne slå følge. Men jo fortere han gikk, jo fortere gikk de to, slik at han ikke vant innpå.»

Septemberstemning
J. S. skriver i «Øya og Vi» — nr. 6. 1949: «Går man en runde på øya i begynnelsen av september, må man beundre høsten og dens farger. Det hviler en viss ro, og det hersker en stillhet som en ellers ikke har i sommermånedene. Det er stille i hyttene, mange hytter er allerede forlatt for i år, men utenfor ser en blomster i alle farger. Staudebed og rabatter gir et tydelig uttrykk for livets omskiftelighet. Man ser de nydeligste farger: Mørke grønne puter, lysende blågrå typer, kraftige tuer og sirlige rosetter, innimellom enkelte blomster, nydelige høstsjatteringer i rødt og gult tiltrekker seg oppmerksomheten i nærheten.»