Kilde: Lindøya vel 50 år av Johs. Iversen og Per-E. Johnsen
Kulturhistorie fra middelalderen
Munkeliv på Hovedøya og Lindøya og litt mer.
I 1147 kom pavens utsending, abbeden Andverus, opp Oslofjorden med munker og legbrødre av gartnere, steinhuggere, tømmermenn, botanikere, kjemikere, kunstnere m. fl. for å grunnlegge et kloster ved Oslo. Abbeden ble av biskop Viljahm anvist plass på Hovedøya. Klosteret ble viet til «Jomfru Maria», derav navnet «Mariaklosteret». Lindøya ble, så vidt vi har forstått, underbruk med fehold. Alle klostre ble bygget ute ved sjøkanten, og helst på øyer og holmer nær byene på steder som var vakre og lune.
Det ble etter hvert også norske munker, som hadde fått sin utdannelse i utlandet. Kong Inge med tilnavnet «Krokrygg», 1136—1161, utstedte vernebrev til klostrene, slik at disse skulle være beskyttet og uangripelige. De utenlandske munker ble ofte brukt som kongens sendemenn til andre land. Munkene satte spor etter seg. Det heter fra Norgeshistorien: «Det var mange av munkene som raget opp over mengden av nordmenn, og satte sitt varige preg på slekten». Skal vi forstå det slik at det var kunst og vitenskap det gjaldt, eller?
Utdrag fra Hjalmar T. Larsen’s bok, «Oslofjorden»:
«Klosteret skulle i de nærmeste århundrer komme til å spille en vesentlig rolle i landsdelens liv. Rikmannsstanden, Baglerne, så vel som middelstanden og de fattige, Birkebeinerne, har overøst klosteret med gaver, så ledelsen må ha stått seg godt i diplomatiets kunst. Men det som har hatt størst betydning for utviklingen i den tiden, er den veldige eiendomskonsentrasjon som fant sted. Det var tilslutt omkring 100 gårder, store som små, som ble klosterets eiendom. Hvordan det kunne skje, kan mange papirer berette om. Oftest var det gaver for avlat eller betaling for sjelemesser. Fru Jartrud på Malmøya skjenket i denne forbindelse i 1307 sin øy til Mariaklosteret. Hertuginne Ingebjørg forærte i 1352 størsteparten av Bygdøy til klosteret mot at det ble opprettet et alter til hennes minne, og at det skulle holdes messer for hennes sjels frelse.» Yngvar Hauge forteller i Morgenbladet 16/7-60 om klosteret på Hovedøya: «Mange gårder hadde skrinn jord, og eierne var på en måte fornuftige ved å gi sine gårder til klosteret for sjelehjelp i skjærsilden. De valgte leilendingskår hos munkene, også for å få hjelp i sine jordiske vanskeligheter. Klosteret fungerte da som brødgiver og formidler av livsnødvendige produkter. Det jevne folk fant seg vel tilrette, kirken var en autoritet som trøstet i nød.»
Helt opp til år 1510 var mange forskjellige munke- og nonneklostre opprettet. Relikvier var delvis brakt fra Rom, så som et stykke av Jomfru Marias hodeduk, et stykke av Kristi kors, en linklut dyppet i Vår herre Jesu blod, stykker av to store helgenmenns ben, av de 11 000 jomfruer, av den sten hvorpå Vår Herre svettet blod og vann i urtegården, av St. Edmunds blodige klær, av St. Olavs blod, ben av hellige menn og kvinner. Det het: «Alle som hjelper til å hellige disse ting, gir biskopene på Guds vegne 40 dagers avlat». Det som da ble gitt til klostrene var penger, gull og gods. Med avlatskjøp, også på avdrag, kunne man få syndsforlatelse eller avkortning på pinetiden i skjærsilden, akkurat som man kjøpte en annen handelsvare. Det var mange avlatskremmere som sikkert gjorde gode forretninger i Norge. Deres ordspråk var: «Når pengene i kisten klinger, straks sjelen ut av skjærsilden springer».
Romertoppen på Lindøya
Hva kommer navnet av? Det fortelles at munkene ofte søkte opp til høyder med fritt utsyn, og på Romertoppen kunne de vende sitt ansikt utover sjøen mot syd i bønn mot sin herre og mester, paven i Rom, for å få syndsforlatelse for sine utillatelige, men dog naturlige, menneskelige og velgjorte gjerninger.
Fra en sang til Øya’s dag av Iver:
I fordums tid — det var en gang
til Lindøya hørtes en dyster sang,
rundt Hovedøya’s klostermur
gikk munkene morgen og aften en tur.
At munker, som bekjent, fra før
kan lage en lekker og fin likør,
på Hovedøya ble det gjort,
på Lindøya ble det en simplere sort.
Her var det jordbruk, sies det
og jenter som stelte med høns og fe,
det kom besøk — ble dagen lang —
når munkene følte en inderlig trang.
I et konversasjonsleksikon heter det: «Munkevesenet forfalt en del i Øst, ikke minst p.g.a. at munkene førte et ørkesløst liv med usedelighet, drukkenskap og overlevnet. (Det står ikke noe bestemt om Hovedøya.) De fattige ble glemt, mens munkene mest tenkte på gods og gull.» Fra middelalderen hopper vi noen år frem, da reformasjonen under kong Frederik I ble innført i landet. Pavedømmet ble avskaffet, og kirkers og klosterets gods og gull ble innordnet under staten, d.v.s. kong Frederik I. I 1532 ble klosteret på Hovedøya på kongens befaling plyndret og brent ved hans danske lensherre på Akershus, Mogens Gyldenstjerne. Abbeden Hans Anderssøn ble midt på natten løftet ut av sengen og ført som fange til Akershus. Etter ødeleggelsen av klosteret, ble stein derfra brukt til byggearbeidene på Akershus.
I 1537 ga kongen i København ordre om å skaffe forgylt kobber, gull og sølv fra alle klostre og kirker. I løpet av få år var klostre og kirker ribbet for alle verdifulle ting. Store mengder ble sendt til København og smeltet om til mynt. I 1540 kvitterte kong Frederik I for klenodier tilhørende tre helgenskrin på til sammen 8750 lodd gull og sølv, nesten 125 kg. De av kongen inndratte eiendommer, ble etter hans ordre først og fremst overlatt til hans tro danske tjenere — lensherrer og embetsmenn, eller delvis gitt tilbake til de opprinnelige eiere, mot avgift, eller solgt til andre etter å ha gått runden om de danske embetsmenn. Store eiendommer ble også delvis oppstykket i små enheter.
Vi hopper noen år til fremover. I tidsskriftet St. Halvard leser vi: «I 1589 ble der arrangert harejakt på Hovedøya for kong Jacob VI av Skottland. Harene var fanget og sluppet løs på øya — ingen har sett dem siden — ikke på Lindøya heller — ingen vet hvor haren hopper. Men kong Oscar II’s jakthytte, Jægerhuset, har vi da fremdeles på Lindøya.
Vi gjør igjen et hopp til 1716—1718. Svenskenes heltekonge, Carl XII, har også vært på eller ved Lindøya, men dette var en annen slags jakt. Han gikk 8. mars 1716 over grensen fra Varmland, via Høland, Gjelleråsen, Enebakk, Moss og kom til den indre del av Bunnefjorden. Derfra marsjerte han på isen mot Kristiania for å ta hovedstaden. Nordmennene på Akershus var forberedt og åpnet ild, slik at svenskene måtte snike seg bak Bleikøya, Hovedøya, Lindøya og Nakholmen. Siden sprang de i spredt formasjon over isen til Bygdøy. Om kvelden 21. mars, rykket svenskekongen inn i Kristiania og la hovedkvarteret i Vaterland (Carl XIFs gate).
Skydeselskabet «Skarpskytten»
Den omfattende beretning om «Skarpskytten» i 25-års boken slutter slik: «I det øyeblikk dette skrives, er det ennå ikke truffet noen avgjørelse om fornyelse av festet på skytebanen for Skyteselskapet «Skarpskytten».
Selv om vi forlengst er ferdig med skytingen på Lindøya, tar vi likevel med en del av det fru Husvik kan fortelle fra skytterstevner og festligheter:
«Skydeselskabet «Skarpskytten» ble stiftet 20. juli 1849. Banen ble anlagt der hvor idrettsplassen nå ligger, og standplass med skytterhus lå like ved Stamhuset. «Skarpskytten» ble den gang meget populær, i 1877 ble det avholdt hele 49 skytesamlinger.
Årets begivenhet var den store skytterfesten, da skytterkongen skulle kåres. På bryggen sto fjorårets «konge» iført full festmundur med kjede og tok imot dampbåten fra Malmøykalven med de innbudte æresgjester ombord — celebre sådanne. Det ble en skarp konkurranse, gardistene anviste og det røde varselsflagget blafret i vinden ute på sletta. «Kongen» var forpliktet til å spandere 12 flasker champagne, men enkelte måtte nok avstå mesterskapet p.g.a. dette utlegget.
Festmiddagen ble servert i tre store telt for ca. 100 personer, og det ble skålt og sunget, bl.a. en sang skrevet av ingen ringere enn Henrik Ibsen, tilegnet «Skarpskytten» i 1860. Etter middagen nød man sitt glass og studerte Damebadet på Hovedøen gjennom sine kikkerter. Her bør det bemerkes at fruene pent måtte holde seg hjemme, de fikk kun være med til for sommerfesten, nemlig «eggedosisf esten».
Men så over til øyboernes vanskeligheter. Til tross for varslingsflagg, mur bak 400 m-holdet og inngjerding av bakenforliggende område, var man langt fra trygg under skytingen. Det kan fortelles mang en historie om «blindgjengere» som fant sine mål helt andre steder enn på de oppmerkede skivene.
For øyboerne ble det etter hvert mange hensyn å ta til «Skarpskytten», det kan bl.a. nevnes at Velforeningens og Idrettslagets stevner måtte rette seg etter skyttersamlingene. Man kan jo lett forstå at denne uholdbare tilstanden satte sinnene i kok. I 25-årsberetningen fortelles det om hvordan saken ble tatt opp med Landbruksdepartementet i 1931, brev på brev ble sendt, og tonen i brevene ble stadig skarpere. Da «Skarpskytten» tok opp igjen skytestevnene i 1946—47, ble proteststormen så voldsom at «Skarpskytten» selv sa opp festekontrakten på øya. På halvårsmøtet 30. mai 1948, kunne formannen opplyse at all skyting var opphørt. Øyboerne kunne puste lettet ut etter å ha vært «under ild» i mange år.
Styret søkte om leie av det arealet «Skarpskytten» hadde festet, og dette ble senere innvilget. Skytterlagets eiendeler ble revet eller flyttet. Skytterhuset ble fraktet på flåte inn til sentrum og gjenreist ved Løvenskiold-banen. I dag står bare den store muren ved 400 m holdet igjen som et minnesmerke over «Skarpskytten».