Lindøya dameforening
«Der samledes på Sportsplassen søndag 30. august 1925 en del kvinder til drøftelse om dannelsen av en kvindeforening på Lindøen. Dette ble enstemmig vedtatt, og der tegnet seg 30 medlemmer. Som formann ble valgt Anna Pedersen, sekretær Sofie Jensen, kasserer Marie Syvertsen, styremedlem Agnes Tollefsen og Julie Wålen.»

Dameforeningens styre Sittende fra venstre: Kitty Kile, Liv Martinsen, Kirsten Westerhagen Stående fra venstre: Ruth Bjørnsen, Svanhild Røssum.
Dette er hentet fra den første protokollen, og nåværende formann, Liv Martinsen, kan fortelle følgende: «Meningen med Dameforeningen er å samle øyas damer, slik at vi sammen kan ivareta visse interesser. Derfor holdes det møter både av sosial og munter art. I årenes løp har medlemstallet variert, i dag har foreningen ca. 80 medlemmer, som møtes til hyggelig samvær, ofte med kaffe og bingo, en gang i uken. fra 15. mai til sist i august. Dessuten arrangeres det hver sommer en utflukt for medlemmene, hver høst en avslutningsfest hvor mannen kan få være med, og tilstelninger i samarbeid med Velforeningen og L.U.F.
I de senere år er det blitt mange nye hytteeiere, som vi håper vil slutte opp om foreningen. Vi mener at det å være på øya om sommeren forplikter til medlemskap, derfor hjertelig velkommen både hytteeiere (hustruer), døtre og svigerdøtrer.
Dameforeningen har årlig skjenket Vellet en pengegave, både 2-3 og 500 kr., og ikke nok med det, også utstyr til Velhusets kjøkken og festsal. Vellet har all grunn til å være Dameforeningen takknemlig for den gode støtte i alle tilstelninger som Vellet har arrangert, og for hjelp til de arrangementer de har hatt sammen. Det har dessuten alltid vært en glede for de respektive menn å få være med på Dameforeningens høstfester.

IDYLL I RODE 9 -1938: Nederst fra venstre fru Pettersen, fru Marthinsen, fru Johansen, fru Nilsen, fru Lind – foran Unni Nilsen. Øverst fra venstre fru Olsen, fru Nilsen, fru Andersen, fru Haraldsen, fru Ekstrøm og fru Strandem.
Ungdomsorganisasjonen
Lindøya Ungdomslag, L.U.L., som ble stiftet i 1927, og senere endret navn til Lindøya Idrettslag, L.I.L., er nøye beskrevet i 25-års boken. I 1961 stiftet man imidlertid
Lindøya Ungdomsforening, L.U.F.
Vi spør Roar Haglund, tidligere styreformann, og som vi vet var ivrig for å få i stand noe her ute, om han kan berette noe om L.U.F. Han uttaler: «Etter hva jeg kan huske, var Idrettslaget en mer aktiv forening enn hva Ungdomsforeningen foreløpig er. Det har nok flere forklaringer, men det positive er at L.U.F. ble stiftet etter at øya hadde ligget «død» noen år.
I årene like etter krigen, blomstret idrettslivet kraftig opp. Det ble arrangert svømme- og friidrettsstevner, håndball- og fotballkamper; publikumsinteressen var stor, og medlemstallet vokste til 120. Men etter hvert «dabbet» interessen av.

L.U.F.’s styre 1972: Foran: Morten Engebretsen, Karin Larsen. Bak, fra venstre: Anne-Kari Larsen, Kjell Larsen, Sven Boye, Jørn Gilstrøm, Gro-Mette Haskel.
Første formann i L.U.F. var Steinar Simonsen, den andre Øivind Hagen. Hagen, som var med fra starten av, fikk med seg sine jevnaldrende, og i løpet av sommeren hadde øya igjen fått oppleve en rekke forskjellige idrettsstevner, bl.a. Øst-Vest-stafetten, som ble satt i gang av Waldenstrøm. Den har siden den gang årlig blitt arrangert av L.U.F.
Ledelsen i L.U.F. har ofte skiftet gjennom årene, og nye krefter og ideer har dukket frem. En ungdomsforenings idé er ikke bare fysiske aktiviteter, men også andre former for arrangement, f. eks. et år arrangerte vi «Øyas Dag». Under Britt Keils ledelse ble det en knallsuksess. Hun opptrådte som «Lalla Karlsen» sammen med Tor «Påsan» Bjørnsen som «Problembarnet». Jeg fikk i oppdrag å være onkel for barna. Denne festen ble en fryd for både publikum og kasserer. Siden måtte vi være medarrangører sammen med Vellet og Dameforeningen for festlige tilstelninger, og da ble utbyttet ikke nettopp slik som vi hadde håpet på. L.U.F. fikk satt i gang bingo i Velhuset med fint overskudd. Vi fikk innkjøpt en gressklipper i «traktorformat» til kr. 3000,— for å holde fotballbanen i stand. Vi har hatt og vil få store utgifter til fotballer, drakter, dessuten store utlegg til arrangementer for de yngste.
På L.U.F.’s generalforsamling 1970 ble det valgt en ledergruppe for barna med R. Haglund som leder. I 1971 fikk gruppen kr. 1500,- til kaker, is og brus, premier, båtturer og filmkvelder for barna. Barnegruppens idé er å aktivisere de yngste innen vårt samfunn slik at de vil trives på øya. De vil jo forhåpentlig i fremtiden administrere de forskjellige foreninger, og da så …»
En tidligere formann, Morten Engebretsen, uttaler:
«Svømmestadion er ikke brukbar lenger. Stedet hvor den lå var meget utsatt når vær og vind sto på. Vi har ikke penger til å bygge ny svømmestadion. På idrettsplassen har vi arrangert fotballkamper med Nakholmen, mellom Øst- og Vestsiden av øya, også mellom enkelte roder, og jentefotball. Det har ikke alltid vært lett å skaffe deltagere. Det er få tilskuere, og det oppildner ikke nettopp de kjempende på banen. Videre kan det nevnes at vi arrangerer båtturer for øyas unger hvert år.
Foreningen har nå ca. 116 medlemmer. Medlemsmøter holdes en gang i uken i Velhuset, og der blir en, rekke aktuelle saker diskutert med påfølgende bordtennis, kurong, kortspill, o.s.v.»
Fotball

Fotball-laget 1947: Bak fra venstre: Bjørn Martinsen, Reidar Pettersen, Franck Flovild, Knut Larsen, Åge Hammergren, Erling Nilsen. Foran fra venstre: Gunnar Arnhjell, John Gulliksen, Knut Sundby, Egil Jacobsen, Tore Sundby.
På Lindøya, som alle andre steder, heter det at «fotballen er rund». Men når det gjelder baneforholdene, kan man nok diskutere om de bestandig holdt mål. «Vi kjente til alle tuene, så vi visste hvordan ballen, ville sprette», sa Victor Jacobsen, for mange år siden formann for idrettsforeningen. Dette skulle litt spøkefullt forklare hvorfor Lindøya vant så ofte over gode lag som f. eks. «Grane», «Varden» eller «Vika».
Fotballinteressen var stor allerede i begynnelsen av 20-årene. I 1922 fikk Velforeningen overlatt 2 mål til idrettsplass, slik at man flyttet spillet bort fra den lille plassen ved butikken på vestsiden. I 1925 ble det arrangert åpningskamp, som Lindøya vant med 10-0 over Bleikøya.
I begynnelsen ble bare halve banen opparbeidet p.g.a. skytterklubben. De verste ujevnhetene ble utbedret og gresset ble slått med ljå. Ifølge Kjell Martinsen var opprinnelsen til banen slik at både unge gutter og voksne menn trillet jord, grus og stein fra åssiden, og fylte ut slik at banen tilslutt fikk internasjonale mål. I 1937 sendte Oslo kommune 20 arbeidsløse ungdommer ut til øya for å utbedre banen. Senere ble som regel vedlikeholdsarbeidet tatt på dugnad. I 1957 lånte Kjell Martinsen av Veivesenet både veihøvel og veivals for å få banen skikkelig i stand. Dameforeningen hjalp også til, for damefotball er ikke noe nytt på Lindøya. Hvem husker ikke den gang fru Enersen «satt» i mål? Noen år senere ble hele banen harvet og opparbeidet med maskiner som Rolf Johannessen skaffet til veie.
Lindøya laget var engang et fryktet lag med mange gode spillere, bl.a. brødrene Pettersen fra «Vika» og Magnar Isaksen, bare for å nevne noen. Det var mangt et hovedstadslag som måtte reise hjem med tap. Stadig ble det arrangert pokalkamper og jubileumsturneringer, men «Lindøya» vant nesten alltid. Når «Lindøya» besøkte Nesodden, Hellvik, og stilte med den «umulige» Egil Schou i mål, ventet vi som var igjen på øya bare på å få høre seiersbrølet gjennom luften. Når Oslo fikk flåtebesøk, ble det franske, italienske, tyske og engelske lag som gjestet øya. Mange kan huske kampene mot «Calypso», «Implacable» og i 1950 mot «HMS Devonshire», hvor 400 fremmøtte fikk se «Lindøya» vinne 2—0. For å illustrere fotballmiljøet ytterligere, kan, det nevnes at det også ble arrangert gutteklubbturneringer, damekamper, oldboyskamper og kostymefotball.
Senere er det gått så som så. De gode fotballspillere fra den gang er jo etter hvert blitt eldre og mange bor her ikke lenger. Selv om banen er blitt opparbeidet flere ganger, savner vi kamper som engang var.
Svømming
Den 17. juli 1949 ble Oslo’s eneste svømmestadion med faste baner åpnet på øya. «En av etappene av idrettslagets store «gjenreisningsprogram» var tilbakelagt», ble det uttalt i åpningstalen for de vel 500 fremmøtte og 54 deltagere. Stadion hadde bare kostet ca. kr. 3000,- p.g.a. den store dugnadsinnsatsen fra medlemmenes side, spesielt ble Rolf Johannessen i rode 11 hedret for det store arbeidet han hadde nedlagt.
Men overgangen til «stadion» var av en slik forfatning, at det bare med fare for liv og lemmer var mulig å komme over til skjæret – det hendte ofte man måtte ta badet på forhånd før man kom seg over. L.I.L.-formannen, Truls Larsen, tok seg av dette problemet, og i juli 1951 sto en ny overgang ferdig, hele 56 m lang. Den hadde kostet ca. kr. 1500.-, som ble dekket av idrettsforeningen., vellforeningen., dameforeningen. og Stangskjær Båtforening.
Etter hvert vokste det frem et solid svømmermiljø på øya. Av fremragende svømmere kan vi f. eks. nevne Edith Palm, Hartmann Johnsen, søstrene Pettersen, Marit Haraldsen, Per Arne Pedersen. Interessen var stor, og det ble arrangert en rekke klubbmesterskap og andre stevner (Nora Brockstedt vant 50 m bryst i 1951).
I 1958 ble «Kjøkkenoddens venner» stiftet, og ved den nybygde badebryggen kjempet mang en juniorsvømmer om premiene. «Stadion» trengte opp-pussing i 1980, og da var det Paul Pedersen, Oscar W. Larsen og Scott Hansen under mottoet «Kast jakken og gjør det selv», igjen gjorde en sterk innsats for å bevare svømmesporten på øya.
Friidrett
Hvert år arrangeres det friidrettsstevner med 60 m løp, høydehopp, ball-kast, m. m. Interessen blant utøverne og publikum har ikke alltid vært like stor, og noe berettiget er det vel at den eldre generasjon synes innsatsen var større før. Vi nevner som et eks. at i 1949 ble det arrangert et stevne som det tok tre timer å avvikle p.g.a. stor deltagelse av unge og gamle, også med gjester fra Nakholmen og Bleikøya. Fra resultatlisten henter vi frem noen vinnere: 60 m løp klasse 14—16, Kjell Moen, L.I.L., klasse 20—36, Arve Opsahl, Nakholmen, lengde klasse 20—36, Tore Sundby, L.I.L., kule klasse 20—36, Gunnar Olsen, L.I.L.
Øst-Vest-stafetten ble første gang arrangert i 1960 – et hinderløp for gutter og jenter 8-16 år. Løpet ble en jakt fra rode til rode, hvor «pinnen» var byttet ut med en ledertrøye.
Ungdomssang på Lindøya
Mel.: «An-Caroline»
Vi er en flokk av ungdom her ute på vår øy,
og sprettene er vi alle, og stemningen er høy,
og ute her på Lindøya burde det bli spell,
vi vil så gjerne vise at vi er også tell.
Ref.
Opp med humøret og sett i gang,
det er vårt motto i denne sang.
Lindøya kaller på deg og så meg,
Saken er grei.
gutt og hvert kjei,
felles skal lage i vellinga vei.
Om gamle dage skrytes, da var det sport og futt,
om fotballkamper daglig med krutt i hver en gutt
Vi er jo kun i starten, men vil jo slå et slag
for sporten og for livet på Lindøya i dag.
Ref.: Opp med humøret …
Ja, la oss vise øya at vi har også røst,
for vi er ikke skvettene og har så stor en løst
å få no resultater, og det må bli no hvasst,
som fryder hele øya, og det har jammen hast.
Ref.: Opp med humøret …
Og måtte det bli sving på det store hjulet nå
litt støtte bakom ryggen sku’ være godt å få.
Det kunna jo bli mye av sport og jøgleri,
vi tar de eldre med og så synger alle vi:
Refr.: Opp med humøret ..
Iver
Lindøya innebandyklubb
Lindøya innebandyklubb (LIK) ble stiftet 17. mai 1996 av noen glade ungdommer med Sturla Hagen i spissen. Ideen var at ungdommen på Lindøya også skulle ha et samlingspunkt på vinteren. LIK ble raskt populær og pr januar 2010 har LIK 4 lag i serie spill (2 x herrelag, damelag, Oldboyslag herrer).
Til slutt
Fra jubileiumsboken «Lindøya vel 75 år» forteller Anna-Maria Normann at Dameforeningen allerede har feiret sitt 75-års jubileum, med utflukt og overnatting på Klekken Hotell. I tillegg til Dameforeningen finnes «Luffen», dvs Lindøyas Ungdomsforening, hvor Stine Thorstad er formann i jubileumsåret, samt Golfen (minigolf). Bridgeforening har vært startet og nedlagt to ganger: Første gang i 1947, nedlagt i 1960, derpå gjennoppstått i 1972 og nedlagt i 1995. Nevnes bør også venneforeningene, som følger: Svømmestadions Venner, Bollas Venner og Varebryggas Venner. Det handler om at brukerene av disse steder ivaretar anleggene, setter opp dusjer og holder orden, dette er ikke gratis og derfor samler venneforeningene inn penger til arbeidet.