Kilde: Lindøya vel – 75 år. 1922-1997 (Trine Lise Sells – Per Pettersen)

Det var en gang…..
For slik begynner alle eventyr, og slik begynner også eventyret om Lindøya. Ifølge historien var det cistercienser-munkene fra Hovedøya som i sin tid ga noen saftige bidrag til Lindøyas tidligere og noe frynsete rykte, men da skal vi helt tilbake til 1400-tallet. Fra munkene kom til Hovedøya i år 1147 med abbed Phillippus fra Kirkstead i England, inntil Mogens Gyldenstierne overfalt og brente klosteret i år 1532, hadde klosteret samlet rundt 430 eiendommer. Lindøya var en av disse og her ble det drevet gårdsbruk for å fylle munkenes spiskammer. Øya var et yndet utfartssted for munkene, langt avgårde som det lå fra abbedens strenge blikk. Historier verserer om at det ikke akkurat var det åndelige liv munkene praktiserte her ute blant rødkinnede og yppige bondjenter.

Henrik Wergeland og andre glade gutter
Etter at munkene ble fordrevet og klosteret på Hovedøya lagt i grus, ble Lindøya liggende nærmest folketom i 200 år. Først rundt 1700-tallet er det igjen spor etter aktivitet. Fra 1750 drev en Mogens Broch vertshus på østsiden av øya, i det som idag kalles Stamhuset. Senere kom Holms båtbyggeri og slipp. Stamhuset, Lindøyas eldste hus, ble et populært utfartssted for deler av byens befolkning. Gjennom tidene har både Henrik Wergeland, Rudolf Nilsen og Tutta Rolf flittig besøkt vertshuset. I Edv. Morks erindringer fra 1901 kan vi lese om Wergelands fuktige besøk: 17. mai 1833 tok han inn på Stamhuset sammen med 25 andre studenter og «først Kl. 5 om morgenen den 18nde roede man ind til byen. Vaaren kom sent det aar, og der laa store is-stykker og flød rundt baaden. Desuagtet klædte Wergeland af sig og hoppede i den raakolde morgenstund ud i våndet og laa og svømmcde mellom isfla-gene. Herunder rakte man ham under megen jubel og latter et glas punch».

Arbeidere fra Oslos østkant inntar øya
Noen tiår senere kom arbeidere fra Oslos østkant roende ut til øya og slo seg til. De lengtet ut av trange, mørke og overfylte bygårder og Lindøya lå akkurat passe til. Hit kom blant mange andre brødkjører Olsen og salmaker Larsen med sine bleke bybarn og enkle telt, til stor sjenanse for Bygdøy-boerne rett over fjorden som beklaget seg og sa de ble forstyrret av «denne uhyrlige støy fra den gemene hob». Perioden kalles «Telttiden» og det fortelles at det første teltet ble satt opp i 1905. Etter hvert ble det stadig flere familier som lå i telt fra tidlig om våren til sent på høsten, på sine faste plasser og år etter år. Eksempelvis kan nevnes at det i 1912-16 var ca 10 telt som lå i fast «gateformasjon» i Solvika (rode 10). Folk dro ul på lørdager med den nødvendige utrustning for en helg, med både proviant og trekkspill. Om kveldene og langt ut i den lyse sommernatt kunne man høre sang og musikk bak hver en busk.

Landliggerne biter seg fast
Fra Byminner nr. 2 i 1992 kan vi lese om at mot slutten av 1800-tallet mottok staten stadig flere søknader om feste av tomt til sommerhus, og disse søknader kom vitterlig fra byens økonomiske elite. Men staten ser slik på dette: «De inntekter staten får ved disse tomter, så lenge bortfeste på sådanne vilkår som nu, er så små at de er av forsvinnende betydning sammenlignet med den herlighet særlig Lindøen er for hundrer ja kanskje tusener av Kristianias fattige befolkning som har et fristed der ute». Staten viste et sosialt engasjement. I behandlingen av lignende søknader viste de også et spesielt ansvar for å beskytte strandlinjen mot for sterk privatisering, et spørsmål som jo ble meget aktuelt i vårt århundre. Landliggerne brukte ikke de delene av øya som var mest aktuelle for private hyttetomter, og i et brev fra landliggerne til staten kan vi lese følgende: «Lindøyen giver, som bekjent, hver sommer en mængde familier anledning til at komme ud fra den kvalme byluft og benytter øen som ferieophold. De fleste af disse familier har hverken raad eller anledning til at leie seg ind på landet, og skulde man tillade at der blev anlagt et større bad paa Lindøen, hvorved storparten af øen vil bli beslaglagt og fredlyst vikle man afskjære disse familier fra al komme udenfor sine tildels trange og daarlig ven-tillerede leiligheder, og nyde godt af den deilige friske og sundhedsbcvirkende sjøluft. 1 for den tiden Lindøen har vært aaben som ud-fartsstede for Kristianias befolkning har der hersket den beste orden derude».

De første «hyttene»
Å ligge i tell når det var solskinn var en enkel sak, men sommeren i Norge var heller ikke i de gode, gamle dager alltid fulle av solskinn og varme. Derfor tok del ikke lang tid før de første «hyttene» ble satt opp, og disse skulle demonteres hver høst. Man valgte derfor fleksible løsninger, et lemmesystem som hang sammen ved hjelp av kroker. Forfatteren Johan Borgen har beskrevet dette i St. Halvard: «Jeg husker ennu de dager da de første små hyttene grodde op på Nakholmen og Lindøya og var til forargelse for byens fedre, når de kom inn med fjordbåten om morgenen fra sine landsteder. De skrev i avisen om det og spurte om folk ikke hadde skam i livet, som kom og ødela uberørtheten for dem når de satt på dekket og fordøiet så forlrinlig. Og dessuten, hvad vilde turistene si, som elsket det sjeldne jomfruelige slik kloss innpå en virkelig hovedstad og sa «awfully nice» om det når de kom op fra lunsj og spurte styrmannen hvad for et land det var». Land liggerne tok øya i bestittelse. ved å bryte statens regler slik at teltkolonien ble mer og mer permanent, og deres aktivum var at de var mange, og de var dessuten ubemidlede.

”Negerlandsbyen” utvikler seg videre
Noblessen på Bygdøy og byens borgerskap ergret seg høylytt og ryktene gikk om alskens utskeielser. El spor av sannhet er det mulig det var i disse ryktene, Dunderdalen på Lindøya bærer navnet sitt etter datidens brennevin. Men forholdene for de første ferierende på øya måtte ha vært kummerlige, siden det hverken var vann eller renovasjon. Disse forholdene, i tillegg til forargelsen i vest, tvang etter hvert fram behovet fororganisering, og siden Lindøya har vært statens eiendom siden reformasjonen, trådte Landbruksdepartementet til i 1922 og ga midlertidig tillatelse til hyttebygging. Men ikke flere enn 300! Fattige og barnerike familier fra bakgårdsleiligheter fikk førsterett, og området ble delt opp i roder med egen rodemester for å holde orden. Grunnen ble leid ut for 10 kroner i året og hyttene fikk ikke være større enn 2,50 x 3,50 i grunnflate, mange var innvendig «tapetsert» med avispapir, rent bortsett fra at endel benyttet ølkasser fra diverse bryggerier til selve hyttebyggingen. Når del gjaldt utvidelsesmuligheter, benyttet man seg f.eks. av «kjøkkentelt» og «soveromstelt», og angående hygienen ble denne så som så.

Staten ikke akkurat raus.
Det samfunnet som oppsto var mere på tross av Staten enn på grunn av Staten. Statens betingelser var strenge og ikke akkurat rause: Hyttene måtte kunne rives ned på én månedes varsel i tilfelle staten skulle ha behov for grunnen. Haven måtte ikke gå mer enn én meter ut fra hytteveggen, og gjerder var forbudt. Hyttene skulle males mørkegrønne, lysegrønne eller brune, for ikke å stikke seg ut i terrenget. De skulle med andre ord kamufleres så godt som mulig, men Oslos østkantbefolkning hadde fått sitt fritidsområde – om enn på nåde. Først så sent som i 1980 fikk hytteeierne inngått avtale med staten om 40 års leiekontrakter. Men før den tid har de kjempet, førmotborgermester Heiberg og sykehusdirektøren i 1922 og senere mot diverse utbyggingsplaner, alt fra havneutvidelse og broprosjekter til flyplassplaner. Oslos første flyplass var tenkt anlagt på Lindøya, og i 1914 søkte Norsk Luftscilas forening om å få bygge sjøflyhavn. Store masser ble sprengt ut, og her er det idag opplagsplass for småbåter. Svømmelærer Hasvold hadde planer om et stort badeanlegg på Lindøya. etter at hans anlegg ved Akershus måtte rives. Han trengte mye plass for å sikre at det ikke ble mulig å se fra damebadet til herrebadet -eller omvendt. Planene ble ikke realisert, fordi fribad i sjøen kom på moten.

Seierherrene
Kolonien, landstedene og Skarpskytten hadde gamle kontrakter og hevd på øya, dessuten hadde de bygd opp et godt forhold over lang tid. De kunne argumentere med at hos dem var det ro og orden og de beskyttet skogen på øya. Og vi vet at telterne og forpakterne av kolonien gikk seirende ut til slutt. Skarpskytten måtte etter hvert flytte, og de som ønsket private hyttetomter ble avvist. Vanlige folks fritidsinteresser vant over både utbyggingsinteresser og middelklassens behov for landsteder, til tross for at denne løsningen ga minst penger til staten. Men landliggerne ble også seierherrer i denne historien på en annen måte skriver Byminner: «I 1850-årene var fritid, som et moderne fenomen, ennå ikke oppstått. Det fantes, også da, mennesker som ikke arbeidet dagen lang, men en klar inndeling av tiden i arbeid og fritid kom først senere. De som hadde muligheten til det, flyttet ut av byen. Ikke for å feriere, men for å unngå den usunne byen om sommeren.
Denne klare oppdelingen av tiden i arbeid og fritid er først og fremst knyttet til lønnsarbeidet, mens for bønder, fiskere og husmødre kom fritiden sist. Arbeiderne fikk fritid gjennom 8-timers dagen i 1918-19, og senere med årlig arbeidsfritid; ferie. Årsaken var delvis rasjonaliseringer og effektivisering i arbeidslivet som krevde en annen disiplin og mer uthvilte arbeidere, delvis også krav reist innen arbeiderbevegelsen selv. Da fritiden kom var det ikke selvsagt hva denne skulle brukes til, og de aktivitetene som ble viktige har delvis røtter i andre klasser

Sport, idrett og friluftsliv
Den organiserte idretten vokste frem parallelt med at fritiden oppsto, foreningen Skarpskytten ble stiftet i 1849 og var først og fremst en privat forening med begrenset medlemsantall og naturligvis kun forbeholdt menn. Både Skytterhuset og Christiania Jægerklubs klubbhus på Lindøya er idag en saga blott, men mange er de lystelige herrelag som i hin hårde dager utbragte en skål for hverandre og de kvinnene som ikke fikk være til stede. Fra 1856 og i årene som fulgte ble det holdt årlige turnfester på Lindøya, og disse samlet store folkemengder og ble etterhvert populære folkefester som inngikk i byens sommerprogram. Disse kveldene var Lindøya langt fra noen «fredfull plett», festene utviklet seg i negativ retning, og etter bare noen få år ble det slutt på dissefestene. Til festen i 1859 hadde Henrik Ibsen diktet en sang, første verset er som følger:

Vi er en lystig og livsglad Flok
med Mod og manddomsfriske Tanker,
bag Stueveæggen vi længe nok
laa indefrosset og for Anker.
Nu er der Sommer over Bygd og Kyst
og det er sommerglæde i vort Bryst
Fjorden er blaa
utad vi maa
At drikke Luft blandt blomsterranker.

Og med dette geniale dikt av Ibsen avslutter vi «den historiske tid» og beveger oss, i langsomt tempo, mot vår egen tid.

Alt Blir Dyrere!
Den lave tomteleien man vedtok, kr. 10,- pr hytte, ble i 1957 hevet til kr. 50,- pr år, da Direktoratet for Statens skoger ble opprettet og øyenes administrasjon lagt under dette direktoratet. I 1971 steg leien til kr. 100,- pr år. I 1963 ble disposisjonsretten over øyene overført til Statens bygge-og eiendomsdirektorat og samme år ble det innført byggestans. Fra Lindøya Vels 50års festtidsskrift 1972 kan vi lese følgende: «På grunn av byggestans og usikre utsikter m.h.t. hvor lenge hyttene kan få stå, er det mulig å følge utviklingen fra de første «krypinn» frem til dagens nypanelte hytte via en rekke tilbygg. Men denne muligheten vil forhåpentlig etter hvert forsvinne med modernisering i form av nye dører, nye vinduer, ny panel eller bygging av ny hytte på gammel grunnmur. Av de eldste hyttene kan man fornemme den menneskelige målestokk som utgangspunkt for enhver utvidelse og forandring».

Forenklet saksgang i byggesaker
I 1930-årene avgjorde departementet alle byggesaker, etter at velstyret og vaktsjef hadde uttalt seg. Etter hvert ble bygningskontrollen i Oslo kommune trukket inn i systemet, og slik arbeidet man helt frem til 1977. Da ble Statens Bygge- og eiendomsdirektorat, Oslo kommune ved bygningskontrollen og velstyret og vaktsjef enige om å forenkle saksgangen. Mer ansvar ble delegert til velstyret ved byggekomiteen. Ved byggesaker idag står hytteeier fritt til å velge både hyttetype og arkitekt, men fastsatte mål må overholdes. 1 1980 gjaldt disse målene: Maks. grunnflate på 25m2 der det er hems, og 35 m2 for hytte uten hems. Høyde til møne er da henholdsvis 4,8m og 3,6m. Allerede i 1923 utarbeidet vellet på Lindøya et forslag med tre farger for hyttene: Hvitt med svakt grønne kanter, stålgrått med hvite kanter og brunt med grå kanter. Forslaget ble godkjent av Landbruksdepartementet, som skrev slik om fargevalget på øya: «Dog således at det innen en og samme rode eller på det der fremtrer som samlet helhet anvendes en og samme farge. Det er videre forutsetning at hvite ikke må brukes i for stor utstrekning og helst ikke på meget iøynefallende steder, men i dalsøkk, inni mellom trær og lignende. Planen som eksisterer idag forutsetter hovedsaklig røde, gule og grønne hytter. Nye byggeforskrifter pr 29.12.1993 gir nå adgang til at hyttene kan ha en grunnflate på henholdsvis 32m2 og 40m2, inklusive bod, og det er også i de senere år gitt tillatelse til å skyte ut til kjeller.

Den annen verdenskrig treffer også Lindøya
Fra Lindøya Vels første jubileumsbok, som utkom i 1947, kan vi lese følgende om hytteskader under krigen: «Til å ligge så utsatt til for bomber, granater og miner som Lindøya gjorde, må en si at vi slapp forholdsvis heldig fra det. Men 11.11.1944 om kvelden falt det en del miner på øya, men heldigvis, bare 3 av dem eksploderte. Det var folk i nærheten, men som ved et under ble ingen såret. Det ble endel hytteskader, særlig på vinduer og sprosser og ved befaring viste det seg at 54 hytter var skadet, men det var bare noen få som hadde så stor skade at der ble gitt erstatning.
Tyskerne gjorde landgang på Romerbryggen og anbrakte lyftskyts der. Noen hytter i nær heten ble «okkupert». Det var noen typiske representanter for «herrefolket», de skrek og bar seg som gale, stjal forskjellig slags verktøy og herjet på forskjellig vis. Dette varte heldigvis ikke så mange dager og luften ble adskillig renere da de hadde fortrukket. De fleste av hytteeierene dette gikk utover har senere fått erstatning for skadene».
Vi har senere latt oss fortelle at det tyskerne egentlig hadde planlagt var å bombe Victoria Terrasse, men så traff de altså Lindøya i stedet for! Vi har også blitt fortalt at tyskerne jaktet på engelske fallskjermhoppere, jakten foregikk på Lindøya i form av razzia og hver eneste hytte på øya ble gjennomsøkt. Det som kanskje også bør nevnes fra krigens dager er at hver eneste jordflekk ble benyttet til matauk, og folk holdt seg med både høner og kaniner.