John Hallgren
formann i styret 1948—1952 og 1963—1965.
Siden Hallgren har vært Vellets formann i 6 samfulle år, og derfor må ha hatt en sterk interesse for øyas ve og vel, var det en selvfølge for oss å prøve å hale litt ut av ham om hans tid som formann.
Vi begynner: «Å være formann for et såpass stort samfunn som vi har på Lindøya, må vel være litt av et press. Henstillinger, klager og ellers alt til behandling, kommer jo først til formannen, og det kan ikke være lett å gjøre alle tillags. Du har sikkert noe du kan fortelle oss fra din formannstid?»
Hallgren grynter og ler litt. «Jeg kan jo gi noen korte glimt så langt jeg kan huske. Det var i 1949, da min forgjenger hadde vært inne på tanken å prøve å få stønaden fra Oslo Kommune for vanntilførselen forhøyet. Vi hadde hittil fått kr. 0,35 pr. tonn. Papirmølla ble satt i gang. Takket være bystyremedlem K. G. Skaug, lyktes det Fellesstyret å få stønaden forhøyet, først til kr. 2,50 pr. tonn, og etter nok en pågang til formannskapet, fikk vi stønaden rettet til kr. 2,85 pr. tonn.
Jeg husker godt fra generalforsamlingen i 1952, et rabaldermøte uten like om Lyssaken. Mange harde ord ble sagt, men slikt skal vi helst glemme.
Vi kom jo bort i mange vanskeligheter og problemer, som det jo dessverre bestandig er nok av. Et do var blitt veltet for en hytteeier, som selvfølgelig var rasende. Flere andre kunne være forarget over forskjellige hendelser – guttestreker kan vi vel kalle det. Det gjaldt da for meg å slå hardt til for å få ryddet opp i sakene. Men la meg heller se tilbake på hyggelige ting. Til Tjernet fikk vi lånt fra Frognerparken ved bygartner Flood, et svanepar og noen ender. Dette var før villendene gjorde sin invasjon på øya.
Første år ble det utklekket tre unger i Tjernet. Vingene ble stekket av dyrepasseren fra Frognerparken. Tenk dere til: Da var ungene bare to dager gamle! Jeg satt over ryggen på de store, slik at stekkingen kunne foregå i fred og ro. En del år senere døde to svaner, og med det forsvant den idyllen.
Et hyggelig minne fra 1963: Gamle fru restauratør Lorentzen på Vestsiden ga til en fest for barna på Lindøya kr. 200,-. Dette var jo et synlig bevis på en tilfreds hytteeier.
Arbeidskomite ble igangsatt etter min periode ved Lindquist, men før denne ble innført, kjempet vi ivrig for å få folk til å gi en håndsrekning (dugnadsarbeide) til drenering, veireparasjoner, o.s.v.
En mann ville engang låne 100 tomsekker for sandtransport fra byen, men ville ikke betale det utlegg som Vellet hadde hatt for leien, og ble så sint at han slo knyttneven i hytteveggen. En formann bør ha en solid hytte.
Jeg traff for en tid siden en gammel kjenning fra fergene, populært kalt «Små-Kal». Han var i sin tid båtfører ved Oslo-Fergene. De eldre minnes ham sikkert en koselig, smilende, hyggelig kar. Han er nå over 85 år gammel. Vi vekslet noen ord, og det var lenge siden han hadde besøkt Lindøya. Den gang han førte fergene, sa han, var billettprisen kr. 0,35 pr. enkeltbillett. I dag er den kr. 3.-, sa jeg, og da stusset han.
Å komme inn på noe mer i farten vil føre for langt. Det er jo så mangt som hender når man sitter i styret. Jeg har forresten utenom formannsvervet, også vært styremedlem i flere år.»
Vi spør tilslutt: «Hallgren, er du fornøyd med samfunnets utvikling her ute?» «Jo, jeg er fornøyd, men prisnivået er for høyt.»
Kristian Holtan
Hvem kjenner ikke’n Kristian, han som fører fergene mellom øyene våre? Alle reisende til Bleikøya, Lindøya og Nakholmen kjenner’n godt – Kristian – en hyggelig, elskverdig og hjelpsom kar når det gjelder. Han feiret etter uavbrutt tjeneste ved Oslo-Fergene sitt 50-års jubileum i fjor, og ble gratulert av fjern og nær, selvfølgelig også fra øyene.
«Sylvin»
Hvis man hører navnet Bjarne Olsen på øya, er det vel bare hans naboer som vet hvem mannen er. Hvis man derimot hører «Svlvin», er det vel få som ikke kjenner ham. Hans svigerfar het Sylvin, og Bjarne Olsen overtok både navnet og hytta.
Nå var det ikke det vi skulle feste oss ved, men ved det store arbeidet han har nedlagt i arbeidskomiteen gjennom mange år. Han er en mann av få ord, men med sin innsikt som «arbeidsleder», har han alltid blitt respektert av alle som er kommet i berøring med ham.