Fest hører med i vårt store samfunn. Hvert år arrangeres av Vellet, Dameforeningen og L.U.F. i fellesskap «17. maidag» med flagg, klingende spill og sang rundt hele øya. På plassen nedenfor butikken stopper toget opp. Fra en forhøyning lyder dagens versifiserte tale, hvoretter: «Så går vårt flaggtog videre i marsj til Vellets Hus, for ungene til film og is, og så ei flaske brus.» Dette er blitt tradisjon etter 8 år med samme taler, men nå må en annen overta etter hvert.

I 1962 ble «Velforeningens 40-års jubileum» feiret på festplassen ved tjernet med Johnny og Reidun som underholdere både for barna og de voksne. Det var tivoli med skyting, tombola, lykkehjul, kaffebørs og smørbrøddisk. Jubileumssangen ble sunget.

Øyenes Dag
Denne dag ble feiret på omgang mellom Bleikøya, Lindøya og Nakholmen, første gang 2/8-1952. Mellom øyene seilte en båtkortesje, og folk sto på øyene og viftet med håndklær og flagg. På Lindøya ble det fest for barna og de voksne. Med «Øyenes Dag» ble det slutt i 1964, hvoretter Lindøya begynte med

Øyas Dag
Denne dag er siden blitt en tradisjonell festdag på Lindøya i likhet med hva vi hadde under «Øyenes Dag».

St. Hansaften
På festplassen arrangeres hvert år en fest med tivoli, dans og underholdning. Festen ordnes som regel i fellesskap med Dameforeningen og L.U.F.

Dansegulvet
Det første dansegulvet lå ved Velhuset, i stor høyde over terrenget. Fra
dette gulvet så man mangt et stygt fall, og stort bedre ble det heller ikke med det gamle tregulvet på Festplassen. Det ble etter hvert temmelig skrøpelig, slik at det kunne være fare for både ben- og armbrudd. Med Dep.’s tillatelse, fikk vi i 1963 bygget et solid gulv i betong med stålpuss. Salgsbodene ble utvidet, og den gamle scenen ble bygget om til fast bygg med større scene for opptreden og musikktribune.

«Høstfest»
Denne blir arrangert hver høst i Velhuset; dekket bord med varm mat og gode greier, dans med underholdning av øyas egne folk.

«Juletrefester og senere familiefester»
Hvert år er det blitt arrangert juletrefest for øyas unger og voksne. Stor jubel for ungene med gang rundt juletreet og påfølgende servering; sjokolade eller brus og boller, og deretter det aller største: Poser og hatter til alle. Det ble etter hvert håpløst å skaffe lokale til juletrefestene. Derfor gikk man i 1966 over til familiefester, som da kunne arrangeres lenger ut i det nye år.

Festminner
Jac. Skafjell, tidligere redaktør av «Øya og Vi», forteller: «At dansen er populær på øya, forteller mange utslitte dansegulv om. Dansen gikk lystig til tonene fra «Neptun-orkesteret» og Assmanns Hawaii-musikk. Vi minnes bl.a. Nora Brocksteds sang, Frank Ottersens fiolin, fam. Thorstensens sang og mandolin. G. Bergum spilte ofte opp til dans borte på Markusplassen. I 1953 ble Kari Kristiansen kåret til Lindøyprinsesse.
Ola Moen var «ildsjelen» i arrangementskomiteen for barnetilstelningene. Eggeløp, 3-hjulsløp og andre leker, med premier til alle, trylling ved Arne Olafsen og filmfremvisning ved kinodirektør «Vesle-Aamodt» Johannessen var fine tilbud for de yngste.

Teatergruppen var i aktivitet frem til 1951, da den avsluttet med en «treakter» under ledelse av Alf Hansen Møller i Folkets Hus.»

«Tjernet» og festplassen
Der hvor tjernet er, var før i tiden bare en myrsump. Formannen i Velstyret i 1934, K. G. Skaug, var initiativtageren til å få myrsumpen opprensket, slik at den ble til en dam, ikke liten heller, og denne ble kalt: «Tjernet». Det er oppkomme der, ellers ble det intet vann. Dep. så vel som bygartneren i Oslo, ble interessert, og tilskudd ble gitt til utgraving og opprensking etter planen.

Karl B. Bjørnsen, som var med på å grave ut «Tjernet» for første gang, forteller: «Vi gikk løs på arbeidet med skarpslipte spader. Torva var så seig, at spadene måtte slipes ofte. Det var to oppkommer i tjernet. Det minste var rett under «Romertoppen», men det største tilsiget som det var umulig å få pumpet tørt, lå i sørøstre hjørne, der hvor båten nu er fortøyd. Her kokte det med salamandere og igler. Det pussige var at rett ut her fant vi 40-50 gamle hestesko nede i gjørma, alle etter meget små hester.»

Midt ute i tjernet ble det laget en liten øy med piletre og andehus. Rundt tjernet ble oppsatt et gjerde. Dette er blitt fornyet flere ganger. Dessverre må enkelte henge på det, og da så! For noen år siden ble nytt gjerde oppsatt av jern. Fra tid til annen gror tjernet til. I 1947 tørket tjernet helt ut p.g.a. den lange, glovarme sommeren, og dermed kunne man kjøre hest og kjerre rett utpå for å rydde bunnen. Den siste opprenskning var i 1969 med drenering ved for stor vannstand.

Er det noe sted som er mer idyllisk? Å sitte der på en benk en årle morgenstund i pent sommervær og beskue endene med alle andungene i vannet, og se skogen pent ryddet mellom furu- og glinsende bjerkestammer.

Ovenfor tjernet har vi «Festplassen» med dansegulv, scene og et permanent rørstativ som dekkes med presenninger ved festlige anledninger, slik at det dannes boder for skytebane, tombola, etc.

Sangen til Lindøya
(Mel.: Norge i rødt, hvitt og blått.)

I mellom åser, holmer, skjær,
så ligger det ei øy med hytter,
blomster, skau og trær.
En perle midt i Oslofjord
og den har ord for at den er det
beste sted på jord.
Kommer du dit sommer,
høst eller vår
den byr velkommen, et smil av den
du får.

Det er Lindøya vår som du finner.
Det er øya som på alle vis
gir oss gleder og morsomme minner,
en er vårt eget solparadis.
Det er øya med sjø og med båter
og med smellende flagg i en bris.
Og når trekkspill fra hyttene låter
da er Lindøya vårt paradis.

I sol og regn og ruskevær
vi trives her fordi du er den øya vi
har kjær.

En sommerkvell med sol i hell
da føler vi at øya er et stykke av
oss selv.

Den tar i mot oss med sol, sjø og vind
bringer oss helse og fred og ro i sinn.
Det er Lindøya vår, hit vi kommer
både gamle og unge og små
ut til bading og idrett hver sommer
og med himmelen lysende blå.
Her på øya er vennskap og hygge
og på det setter alle her pris.
Vi vil verne om øya og bygge her
på Lindøya vårt paradis.

Reth.