Vannet kommer

Etter å ha lest denne beretning, vil enhver forstå hvilket betydelig arbeide Rolf Lindqvist har nedlagt i denne livsviktige sak. Han var Velforeningens formann i 9 sammenhengende år, fra 1955 til 1963, dvs. ca. 1/3 av den siste 25-års periode. Vi tror at vi har hytteeierne med oss, når vi på deres vegne sier ham en hjertelig takk for hans store innsats gjennom alle år.
Allerede i boken til 25-års jubileet er planen om vann direkte fra byens vann-nett nevnt. Alle styrer gjennom årenes løp har hatt «vannproblemer».
Det var engang: De første som dro til Lindøya og slo opp telt, måtte ta med seg vann fra byen, og den skvetten rakk jo ikke langt. Nå er jo sjøvann ikke nettopp egnet for kaffekoking, heller ikke som toddyvann. Så var det en oppfinnsom sjel som fant ut, at det måtte kunne la seg gjøre å tjene litt penger på å frakte vann hit ut. Det var heiarop på stranda når han viste seg, og det var neppe vanskelig for ham å bli kvitt «Vannet» sitt.
Siden Velforeningen. ble stiftet i 1922, har saken om vanntilførsel til øya vært et stort problem, og når vi er kommet så langt som vi er i dag, skal vi ikke glemme hva forkjemperne har gjort, og heller ikke Landbruksdepartementets, og Oslo Kommunes store imøtekommenhet. Helt nye hytteeiere har neppe noen anelse om det som var engang, mot den komfort vi har her i dag.

Rolf Lindqvist

– «Hva gjør du med seljekvisten?»

Rolf Lindqvist.
– «Jeg søker etter vann.»
– «For noe tull, her ute bruker vi da bare Lindqvisten.»

I 25-års boken heter det at vi i 1924 fikk lov til å sette opp de første sisterner, og at Landbruksdepartementet, heretter kalt Dep., til og med ga oss tilskudd til å dekke omkostningene. Etter hvert ble flere og flere sisterner bygget, slik at vanntilførselen skulle dekke hytteeiernes behov. Ledningsrør var lagt for opp-pumping fra «Vannbåten IVER III» til sisternene. Disse solide rørene ble senere brukt på Festplassen til permanente stativanlegg.

Men så over til protokollmessig beretning år for år etter 25-års jubileet i 1947:
I korte trekk skal vi nevne at en vannleverandør ble kontraktmessig forpliktet til å fylle sisternene med rent vann. Nå er det slik, så lenge verden har bestått, at enhver vil tjene best mulig.

Der oppsto i 1949: en del krangel om vannprisen. Prisen pr. tonn vann ble forhøyet fra kr. 3,- til kr. 3.50,- I 1935 var prisen kr. 1.75,- Ifølge kontrakten skulle leverandøren levere rent, godt vann, tilstrekkelig til enhver tid. Vannleverandøren fylte vannbåten ved kaia fra byens uttaksledninger. Ved uttappinger der kunne det sikkert hende, at det i enden av utløpsrøret hadde samlet seg en større del slam. Hvis vår vannleverandør ikke sørget for å få dette utskyllet før vannet ble ledet i vannbåten, ville slammet følge med i det vann vi fikk i sisternene. Det hendte at mange, spesielt i varme tørkesommerer, fikk mavebesværligheter med oppkast og diaré. Om dette var vannets skyld, får bli en sak for seg. Når vi kommer lenger ut i beretningen, som fra 1958, fikk vi bekreftelse av formannen på at vannbåten regelmessig ble kontrollert av Helserådet.

Fra 1949 fikk vi av Oslo Kommune refundert transportutgiftene med kr. 2,50 pr. tonn vann, og ved iherdige bestrebelser av fellesstyret ble refusjonen året etter forhøyet med den daværende vannavgift for Oslo-innbyggerne, med 15-17 øre pr. tonn.

1950:
Eksempel fra regnskapet 30/9:
Utgiftssiden: 1224 tonn a kr. 3.50,- kr. 4 284,00
Inntektssiden: ref. inkl. vannavgift. kr. 3 277,50

Flere hytteeiere søkte styret om å få legge stikkledninger fra sisternene p.g.a. lang vei, og dette ble godkjent ved at hytteeierne selv bekostet utgiftene og arbeidet, og at opplegget ikke var sjenerende av utseende eller for naboer.

1951-54:
Vannforbruket steg fra 1280 tonn i 1951 til 1596 tonn i 1954. Prisen gikk i
1954 opp til kr. 4,- pr. tonn. De siste år vi fikk vann transportert med vannbåt, var prisen kommet opp i kr. 4.50 pr. tonn. All levering av vann ble kontrollert av vår vaktmester, og notaen behørig attestert.

1955:
Dette år hadde vi en meget tørr sommer, og vannforbruket steg til 2229 tonn. Enda var det flere som klaget til styret over for liten tilførsel, og også for dårlig vann. På generalforsamling 27/10 ble vannspørsmålet inngående drøftet, og det ble en lang debatt. Formannen, Rolf Lindqvist, redegjorde utførlig om hvilke tiltak styret hadde gjort. Han ga et referat fra en konferanse med vannleverandøren, som etter en opprettet kontrakt strengt ble pålagt å levere rent vann regelmessig, så man kunne få en jevn fordeling. Dette ville for fremtiden nøye bli kontrollert. Hvis situasjonen skulle bli like vanskelig neste år, måtte alle stikkledninger stenges slik at enhver måtte hente vann ved sisternene. Det ble fra flere talere fremhevet at styret måtte slå hardt til hvis man kom over utillatelige ting m.h.t. vannforbruket.

Følgende forslag fra styret ble vedtatt:
1. Alle uttak fra ledninger og sisterner uten styrets godkjennelse, må fjernes.
2. Skylling av tøy ved sisternene er forbudt.
3. Forutsatt at Velforeningens midler tillater det, får styret fullmakt til å oppføre en ny sisterne
ved butikken vest.

* For å få bedre og renere vann, ville styret sørge for innvendig smøring av alle sisterner med «Protektol 96» etter en grundig forhåndsrengjøring. «96-stoffet» var anbefalt av Helserådet. P.g.a. fare for rustdannelse i tilførselsrørene, måtte disse skylles godt om våren.

1956:
Den 22/3 var det medlemsmøte i byen, og 100 medl. var tilstede. Førstesekretær i Dep., Øivind Johannessen var innbudt. Protokoll ble opplest fra siste generalforsamling, og samtlige styremøter til d. d. Lindqvist presenterte herr Johannessen, som i et meget interessant foredrag ga en grundig oversikt over Statens øyer i «Oslo-bassenget» helt fra 1923. Han poengterte det samfunnsgavnlige i at byens folk fikk anledning til å komme ut i frisk luft i sunde omgivelser. Han skildret livlig fra den gang det sto plakater: «Landgang forbudt» og den senere utvikling. Taleren nevnte, at den mann, som vi i første rekke kan takke for at vi fikk tomtesedler for hyttene, var skogdirektør H. Jelstrup. Han kom også inn på nye direktiver, så som hyttenes størrelse, Dep.’s arkitekt, fargeplan, o.s.v. Velforeningen og dens styrer gjennom årene ble berømmet for det arbeide som var og fremdeles blir gjort.

Etter denne talen redegjorde Lindqvist for sakens gang m.h.t. vår søknad om tilknytning direkte til Oslo’s vannnett fra Hovedøya. Han håpet på førstesekretærens fremtidige støtte i denne viktige sak. Vanntilførselen var denne sommeren tilfredsstillende og kunne ikke sammenlignes med fjorårets. Formannen opplyste at styret stadig hadde vært i kontakt, både muntlig og skriftlig, med Oslo Vann og Kloakkvesen om muligheter for vann direkte fra byens vann-nett. Befaring var foretatt og planer var under utarbeidelse.

1957:
Utdrag av artikkel fra Arbeiderbladet 12/3-57:
«Vann til Lindøya skal undersøkes».
– Skikkelig vannforsyning til hytteøyene inne i Oslos fjordbasseng, er et gammelt krav som nå ser ut til å ha sjanse for å bli imøtekommet. De nødvendige midler til en plastledning fra Bygdøy til Nakholmen er nettopp bevilget, og etter forslag fra John Johansen (a) har Oslo formannskap videre vedtatt at spørsmålet om en løsning for Lindøyas vedkommende skal utredes hurtigst mulig.

Velformannen Rolf Lindqvist peker på at man også bør ta med Bleikøya i det forestående utredningsarbeide. Det vil her være naturlig med en forbindelse over fra Sjursøya.
Dugnad

Spørsmål til arb.kom.’s formann, John Reinshol:
– «Var det ikke en som skulka igår?»
– «Jo, men han hadde vanntett alibi.»

Etter vedtaket i Formannskapet, er det forutsetningen at den tekniske og økonomiske utredning av Lindøya prosjektet skal foreligge i god tid før den kommende budsjettbehandling».

1958:
Vannsaken sov ikke, og den skulle ikke begraves. O.ing. Næss i Vannverket mente at avstanden, til Lindøya fra fastlandet var lang, og at man ennå ikke hadde nok erfaring med plastvannledninger i sjøvann. Det var derfor betenkelig å gi Lindøya noe tilsagn, også p.g.a. de store investeringer som måtte gjøres.
På halvårsmøtet 25/5 forklarte formannen om alle vanskeligheter i vannsaken, den var ikke så enkel. Uten svar på henvendelser, besluttet styret å purre på saken direkte til Formannskapet. Dette ble gjort 9/12. Det ble i brevet henvist til konferanse 17/3 med vannverksjef Beckholm og o.ing. Næss, og et vedtatt forslag ved John Johansen i Formannskapet. I forslaget het det at Oslo Kommune skulle sørge for en snarlig løsning av vannspørsmålet ved at en ledning skulle legges på sjøbunnen fra Hovedøya til Lindøya. Det ble i brevet angitt meget vektige grunner for å få løst saken snarest.

1959:
26/1: Noe svar fra kommunen forelå fremdeles ikke. Et år var gått siden konferansen med vannverksjefen fant sted. På foranledning av styrets brev 9/12 og artikkelen i Arbeiderbladet, ble der den 13/2 holdt en konferanse hvor følgende var tilstede: fra Vannverket vannverksjef Sigbjørn Beckholm, o.ing. Næss og ing. Aas, fra Lindøya Lindqvist og Thorstensen. Konklusjon fra konferansen: «Under forutsetning av at Vannverkets arbeidsplan for 1959/60 blir vedtatt, vil det være utsikt til at arbeidet kan bli utført på vårparten.» Velforeningen ble bedt om å innhente anbud på strekket over sundet, og samtidig søke om å få anbudsbeløpet utredet av kommunen. Der ville oppstå en flerhet av spørsmål, tekniske så vel som finansielle, som snarest måtte løses.

Det ble en meget travel tid for styret, med forespørsler i firmaer, konferanser i Dep. og kommunen. Den 11/3 fant en befaring sted med en ingeniør og en formann fra Sunde & Co., to froskemenn, samt sekr. Thorstensen. Det ble undersøkelser om dybdeforholdene i sundet og grunnforholdene ved uttak og inntak. Omsider ble anbudet fra Sunde & Co. på kr. 39 000,- videresendt til Vann-og Kloakkvesenet.

Hovedstrekket over øya med sløyfer og stikkledninger ble oppmålt og fastlagt ved en befaring med ing. Aasgaard m/assistent fra Sunde & Co., foruten fra Lindøya formann, sekr. og rørlegger Ernst Hansen som fagmann. Prisoverslaget med kart over ledningsnettet ble mottatt 28/4, og styret fant å burde planlegge anlegget med plastrør for 8 kg/cm2 arbeidstrykk. Prisoverslag fra flere firmaer skulle innhentes.

På ekstraordinær generalforsamling 21/5, sa formannen at vi nå har grunn til å se optimistisk på saken. Når en konkret avgjørelse forelå fra Vann- og Kloakkvesenet, skulle arbeidet med ledningene settes i gang. Innstillingen fra styret lød således: «Etter å ha gått gjennom de forskjellige anbud på plastrør, armaturer og utførelsen av arbeidet, foreslår styret at arbeidet overlates til firmaet «Harry Martinsen». – Styret har på det nåværende tidspunkt ikke den nødvendige oversikt i forbindelse med fremføringen av hovedvannledningen over øya, men styret ber om fullmakt til å utkalle til pliktarbeide i den utstrekning det anser nødvendig. — Styret foreslår videre at det utlignes en ekstrakontingent på kr. 100,- pr. hytte. Denne kontingent kan betales med kr. 20,- pr. år i fem år, og betales sammen med kontingenten. Ved evt. salg av hytte, skal beløpet innbetales i sin helhet. – I forbindelse med vannfremføringen, ber styret om fullmakt til å oppta et lån, stort inntil kr. 25 000,-.»
Alle forslag ble enstemmig vedtatt. Det ble bestemt, som naturlig var, at delmedlemmer som får sitt vann fra Velforeningens vannett, skal betale som alminnelige medlemmer, pluss pliktarbeider.

Endelig fikk styret i brev av 9/6 fra Vann- og Kloakkvesenet følgende melding: «Vannforsyningen ordnes slik: Legging av 3″ gummiledning i sundet mellom Hovedøya og Lindøya. Utgiftene dekkes av kommunen som forestår vedlikehold av undervannsledningen, mens Lindøya Vel forestår vedlikehold av fordelingsnettet over øya.»
På grunnlag av det materiale som forelå, satte styret opp en kalkyle over utgiftene for hovedvannledningen, stendere, armaturer og arbeidet. Et sirkulære ble sendt hytteeierne, der det het: «Utgifter til felles gode må fordeles likt. Hytteeierne betaler kr. 50,- ved tilkoblingen, kr. 30,- for dem som skaffer seg stendere selv.»

Generalforsamling 29/10: «Så vidt man nå vet, vil alt være klart for vanntilkoblingen fra neste sesong. Ansvarshavende for kontrollen med nedlegging av vannledningsnettet har anmeldt anlegget innen Velområdet, og anlegget er etter besiktigelsen godkjent av Vann- og Kloakkvesenet.» Et bilag var vedheftet innkallelsen: «Utgiftene tils. var kr. 76 065,-, hvorav de største postene var: Plastrør kr. 24 367,-, graving av grøfter kr. 3 062,-, rørleggerarbeid og utstyr kr. 34 423,-.» I styrets skriftlige beretning kunne man videre lese at det var søkt Direktoratet for Statens skoger om bidrag til delvis dekning av utgifter og gjeld.
Formannen, R. Lindqvist, ga så en utførlig redegjørelse om hva som var blitt gjort – trekk pusten – detaljerte opplysninger om alle konferanser, anbud for strekket fra Hovedøya, anbud for forgreningen på øya, ledningsnettets lenge ca. 7 650 m, trykk, tappingsspørsmal om høsten, arbeider som gjensto til våren. 1960, bl. a. påsetting av kraner, kontroll med anlegget, nedsetting av 45 kummer og fremføring av vann til tjernet og festplassen. Han kom videre inn på kommunens store imøtekommenhet med utlån av kompressor, uten denne ville nedleggingen av rørene neppe ha blitt ferdig dette år. Han nevnte alle enkeltpersoner og institusjoner som hadde hjulpet oss med bistand og råd, slik at anlegget kunne bli ferdig. Pliktarbeidet som styret hadde satt til 10 timer, ble nevnt, men han poengterte at det gledeligste var at mange ikke tok det så nøye om det arbeidet 15-20 timer eller mer, med tanken på å få vann direkte til hytteveggen.

Denne sommeren var det et sjeldent yrende liv på øya – voksne som barn med hakker og spader og ellers alt mulig annet tenkelig som redskap. Om det ikke var salutt, så hørte man iallfall smell fra skyting i fjell og stein og dur fra kompressor og gravemaskin. Man grov og grov. Plastrørene ble oppmålt etter roders og hytters behov. Alt gikk med glød og gnistrende iver.
Det var vel ingen som kunne unngå å se John Reinshol i daglig virksomhet, overalt hvor vannledninger skulle legges. Han var arbeidskomiteens formann, og gjorde en for hytteeierne meget viktig og stor innsats. Det er neppe mange som aner hvilken stor arbeidsbyrde som ble pålagt ham. Han fortjener hytteeiernes beste takk.
Det var mange andre som gjorde en stor og ekstra innsats. Kjell Martinsen, vår nåværende formann, var iherdig i daglig jobb med «kompressor’n». Ellers får vi si: Vi var vel alle med.

1960:
På halvårsmøtet 29/5, ga formannen en behagelig melding om at «Direktoratet for Statens skoger» ville tilbakeføre av innbetalte festeavgifter kr. 15 000,-, som bidrag til vannanlegget.

Vannfesten 4/6-60
Festplassen var tett av folk, og Lindqvist sa i sin tale bl.a.: «Vi kan nå se tilbake på en epoke i øyas historie, hvor skaperglede og samarbeide har gjort det mulig å få vann fra byens vannnett direkte til hver hytte til en rimelig pris. Vi har ikke bare fått et godt og rent husholdningsvann, men også vann til blomster og vekster. Derfor kan vi nå slippe å bruke kostbart sisternevann til vanning. Øya vil av den grunn sikkert bli vakrere.
Men man skal ikke, i denne gledens stund, glemme den hjelp og forståelse som er vist fra Stat og Kommune, bl.a. ved utlån av redskap og verktøy. Jeg retter også en takk til rørleggerfirmaet Harry Martinsen A/S, for et godt utført arbeide og en behagelig forbindelse. Tilslutt vil jeg si at den gode ånd som har hersket mellom hytteeierne og styret, har vært en opplevelse av de sjeldne.»
Lindqvist fikk sin velfortjente applaus, og ble som en hedersbevisning overrakt et sølvfat for sin innsats.

25/10-60, utdrag fra protokollen:
«Vanntilførselen innfridde forventningene etter tilkoblingen til byens vannett. En av de store forbedringer for trivselen på øya var lykkelig brakt i havn. Til uttappingspunkter på ledningen var der anskaffet de nødvendige kummer. Vannhenting fra sisterner blir nå bare aktuell på våren og etter at anlegget om høsten er satt ut av drift. Inntektene ved tilstelninger pluss tilskuddet fra «Direktoratet for Statens skoger», har bidratt til å få det opptatte lån tilbakebetalt.» Når enden er god, er allting godt, og dermed slutter «Vanneventyret».

Vintervannpost ved Skytterbryggen
Etter initiativ av vår nåværende formann, Kjell Martinsen, ble det høsten 1989 oppsatt en vintervannpost ved Skytterbryggen. Den er til stor glede for mange, selv om veien kan bli noe lang. Dette krystallklare vannet er jo å foretrekke fremfor det vann som er fylt i enkelte sisterner før og etter at vannanlegget høst og vår er satt ut av drift.