Hus på Lindøya

Vinterhuset i bjerkelunden, rode 11 A,
har opprinnelig ikke stått der hvor det står idag. Det ble flyttet fra stedet vis a vis Stamhuset, dengang flyselskapet ville utvide sin sjøflyhavn — (se «Mørke skyer over øya»). Samtidig som Gunnar Sv. Pettersen overtok Stamhuset i 1931, overtok han tilsynet med Vinterhuset og fikk samtidig et leieforhold med Staten med utleierett.

Tjærehuset, rode 10, hytte nr. 193 C,
var på Frognerutstillingen i 1914, ble flyttet til Lindøya et stykke ovenfor Skytterbryggen og kjøpt av Flyselskapet. Av hensyn til plass for Flyselskapet, ble huset flyttet dit hvor det står idag, like ovenfor Velhuset. Det ble senere overdratt Staten, som Roar Henriksen for tiden har leiekontrakt med.

Velhuset
I årenes løp har det vært mange kostbare vedlikeholdsarbeider. I 1958/59 ble det fremsatt forslag om utbygging av huset, og nye planer ble utarbeidet av arkitekt Alnæs, men saken ble utsatt. Den tid da det ble bygget, var det sikkert stort nok, men etter forholdene i dag, blir det altfor lite for større arrangementer. Det er jo ønskelig å få et nytt Velhus med festsal og praktisk ordning med kjøkken o.s.v., mot den lille salen og de tungvinte serveringsmuligheter vi har i dag. Spørsmålet har vært oppe mange ganger, men er stadig blitt utsatt, p.g.a. andre påkrevde foretagender. Underetasjen ble benyttet til vaktmesterbolig. Samtidig hadde Vellet sitt kontor der, og dette ble midlertidig flyttet og innredet i stallen, helt til 1961, da den nye vaktmesterbolig og samtidig kontor for Vellet ble oppført. Denne bygningen kostet kr. 19 612,22. Velhusets underetasje er for tiden ikke bra, da fuktighet har trengt inn under gulvet, slik at det råtner. Derfor har styret satt i gang et omfattende arbeide med graving helt ned rundt huset for å lede bort vannet.

I 1953 overrakte Landøya Idrettslag etter innsamling Vellet et piano – kr. 1600,-. Utleie av lokalet har foruten til Dameforeningen og Ungdomsforeningen også skjedd til utenforstående, som f. eks. til Oslo Indremisjon i 1956. Leien har variert ettersom årene har gått.

I 1970 ble det fremlagt tegninger til nytt Velhus, men butikkspørsmålet kom i første rekke. Det ble også diskutert om ikke Velhuset lot seg omgjøre til en sentral butikk for øya. Den nye vaktmesterbolig trenger også vedlikehold. Det er konstatert luftåpninger mellom veggplankene, og følgelig er det spørsmål om panel utvendig.

Stamhuset
Utdrag av Morten Pettersens beretning fra en av hans historiske eksamensoppgaver om Stamhuset.

På østsiden, vendt mot Ekeberg, ligger øyas eldste bygning, Stamhuset, og på denne vakre plass, har bebyggelsen ligget i all tid. Lindøya ble drevet av munkene som et underbruk av klosteret på Hovedøya, for Lindøya hadde god jordbunn og gode beiter. Det er sannsynlig at munkene har gitt øya navnet p.g.a. de mange lindetrær som vokste der ute.

StamhusetEtter at munkene var drevet bort, var Lindøya i nesten 200 år ubenyttet og fredlyst og lå der i en fredelig idyll med rike og vekslende naturherligheter. Tidlig i 1700-tallet, lot en fattig fisker reise en liten stue på den vakre plassen på østsiden av øya. Han forsvant etter noen år, og øya lå igjen ubenyttet. Men senere drev en mann, Mogens Borch, en liten kro der ute, på samme sted hvor den fattige fiskeren hadde bodd. Den vesle stua ble utvidet og ombygget med tømmer. Kroen ble besøkt av Kristianias innbyggere vinter som sommer. I 1775 skrev en herre ved navn Otto i sin dagbok: «Etter først å ha vært på kanefart på isen, dro vi til Lindøya for å danse, og dansen varte til langt på natt.»

I 1792, etter bortforpaktningen av Lindøya, bodde nok en fisker der ute. Han gikk i gang med å rydde jordstykkene, for å drive jordbruk. Han fikk tid til litt annet også, for i manntallslisten for Aker 1801, er han oppført med kone og syv barn. Det var i 1820—30 at Stamhuset fikk sitt nåværende ende utseende. Det var hovedbygningen til gårdsbruket, med fjøs, stall og låve. Disse hus ble senere revet». Red.’s tilføyelse: «Låve, stall og fjøs ble delvis revet og ombygget til den flotte bygning vi ser i dag, herr Landes hus ovenfor Stamhuset.»

Morten Pettersen skriver videre:
«Mange kjente og berømte personer har i sin tid besøkt Lindøya og delvis spist og bodd i Stamhuset. Henrik Wergeland kom 17. mai 1833 sammen med 25 andre studenter i høy stemning ut til Stamhuset og tilbrakte kvelden og natten på øya. Henrik hadde fått litt for mye «innabords», ble indolent og diskusjonen endte med krangel og sønderslitte klær». — Red.’s tilføyelse: Om denne utflukten forteller også sorenskriver Edv. Mørch i sine erindringer fra 1901, «Da Kristiania var smaaby». Der heter det bl.a.: «Først kl: 5 om morgenen den 18nde roede man ind til byen. Vaaren kom sent det aar, og der laa store isstykker og flød rundt baaden. Desuagtet klædte Wergeland af sig og hoppede i den raakolde morgenstund ud i våndet og laa og svømmede mellom isflagene. Herunder rakte man ham med megen jubel og latter et glass punch».

Forfatteren Helge Krog og hans kone Eli bodde mange år i Stamhuset, likeledes Nils Kjær og arbeiderdikteren, Rudolf Nilsen. Tutta Rolf, som ikke minst halvparten av byens mannlige befolkning svermet for, bodde også her.

I 1856—60 avholdt Oslo Turnforening tre gigantiske oppvisninger med fest på Lindøya. Det hele ble en stor suksess. Datidens presse anslo besøket til henholdsvis 2000, 4000 og 5000. (Red. bemerker: Det må være en trykkfeil, sløyf et null, for tenk på sjøtransporten.)

Etter Lydia Iversen er min far, Gunnar Sv. Pettersen, fra 1931 eier av Stamhuset. Utadtil er huset som det var i 1820, bortsett fra noen små verandaer og et tilbygg på nordsiden.
I tillegg til Morten’s beretning tar red. med følgende fra Eli Krogs bok, «Lek med minner»:
«Ut på våren 1913 foreslo en venn av oss at vi skulle leie sommerhus sammen på Lindøya. Vi slo til. Det er et stort, gammelt, rødmalt hus, det ligger der ennå. Men Lindøya var jo noe helt annet den gang enn i dag: Noen få hus rundt et tun med veldige lindetrær, et beskjedent båtbyggeri, og ikke stort mer, et fredens og velværets sted og så velsignet kort vei fra Kristiania.

I 1915 ble vi kjent med Ronald Fangen, en munter begersvinger den gang, men siden en alvorlig kristen. Denne sommeren holdt vi et stort selskap på Lindøya. Vi hadde ikke noe Vinmonopol i den tid. Til selskapet skulle jeg kjøpe inn matvarene, og Helge drikkevarene. Ut på formiddagen selve festdagen, kom det en liten skyssbåt med kasser og flaskekurver, mange sorter vin, brennevin og øl i massevis. Med tanke på vår beskjedne økonomi, ble jeg forskrekket. Men min mann beroliget meg: Ikke bare hadde han fått kreditt på alt, men kjøpmann Syvertsen hadde sagt at ble det noe igjen, kunne vi bare returnere det. Har noen gang noe selskap i den verden jeg har tilhørt, sluttet mens det ennå var noe igjen på flaskene? Så ei heller denne gang. Blant gjestene var også Olaf Bull, Arnulf Øverland — den gang ungkar — Jens Thiis, Nils Kjær med koner, — dansepikene som Olaf Bull kalte dem når deres kloke ro brakte ham i kok. Etter festen plukket jeg tomflasker under buskene i flere dager.»