Geologi

LINDØYAS GEOLOGI
av Johan Fredrik Bockelie v/Universitetet i Oslo, Paleontologisk museum.

kart

Lindøya har ikke alltid sett ut slik vi kjenner den i dag. Høyder og forsenkninger er blitt dannet gjennom årmillioners endringer av landskapet. Ved slutten av siste istid, i kvartærtiden, for «bare» 8000—9000 år siden, lå øya under havnivået, dekket av vel 200 m vann. Ut i fjorden strømmet slam og ferskvann fra isbreen oppe i Oslo-dalen. Rester etter disse store leire- og grusmassene finnes blant annet i Lodalen. På Lindøya kan en mange steder treffe på leire av omtrent samme alder som den i Lodalen. Ofte finner en også iblandet skjell og snegler av forskjellige typer (kart, fig. 1). Etter hvert som breen smeltet, minsket trykket på landet, og Norge begynte å heve seg. Fremdeles skjer det en slik landhevning. I Oslo-området er denne hevningen 2—3 mm pr. år. Om dette fortsetter, vil blant annet Lindøya og største delen av Norge forøvrig stadig bli større. Leiren og de løse jordlagene dekker ikke hele øya. De fleste steder stikker fjell opp i dagen (fig. 1). De bergartene Lindøya består av, ble dannet for mange millioner år siden. Ser en nøye etter vil en fort oppdage at bergartene er forskjellige. De fremstikkende partiene er harde og kalkrike og ser ofte stripet ut på grunn av lyse, parallelle, mer eller mindre «knollete» kalksteinslag med mellom liggende mørk skifer. Disse bergartene kalles ofte «knollekalk«. Forsenkningene i terrenget dannes av rene skiferbergarter som av og til kan inneholde spredte, ellipsoidiske «kalkboller« (kalkkonkresjoner). Stripene med kalk- og skiferlag går vanligvis i øyas lengderetning, dvs. NNØ-SSV. Den samme retningen finner en igjen i hele Oslotrakten, og ser en etter vil en oppdage at alle øyene i den indre delen av Oslofjorden har former som gjenspeiler denne retningen. Disse bergartene med de karakteristiske skifer- og kalksteinsvekslingene ble opprinnelig avsatt på havbunnen som leire- og kalkslam for vel 450 millioner år siden, i ordovisiumperioden. I dag finner en ofte forsteininger i disse lagene. Disse fossilene er rester etter dyr og planter som nå er utdødd. Fordi dyrene og plantene ble begravd i slammet etter at de døde, er det mulig å finne rester etter dem i de gamle havbunnslagene. Kalkkonkresjonene ble dannet ved kjemisk utfelling av kalsiumkarbonat i leiren.

Når vi i dag finner bergartene skråttstilte (fig. 1, profil), skyldes dette at de havbunnslag som ble avsatt i Oslo-området senere ble foldet sammen; noen ganger i store, slake folder, andre ganger i tette, sterkt sammenpressede flak. Derved kom bergartene til å sprekke opp og skyves sammen til de ble liggende slik vi ser dem i dag. På profilet (fig. 1) kan en se rester etter slike folder. At en del ikke er bevart (prikket linje) skyldes de eroderende krefter som virker på bergartene. Vann og vind tærer på lagene, og ikke minst isen under istidene kan ha spilt en viktig rolle i erosjonen. I dag kan vi flere steder, spesielt på gangbergartene (se senere) ofte finne skuringstriper etter isbreene.

I permtiden, lenge etter at de fossilførende havbunnslagene var avsatt og foldet sammen, var det en periode med kraftig jordskjelv og vulkanutbrudd i Oslotraktene. Lava flommet utover fra sprekker i jordskorpen. Noe av de smeltede massene størknet i sprekkene, og mange steder på Lindøya kan en se slike vulkanske «ganger». Bergartene i den største av dem har fått
navnet Lindøitt etter Lindøya (kart, fig. 1).

Om en går en tur rundt øya og ser på bergarter og fossiler, vil en få et meget godt bilde av dyre- og plantelivet på havbunnen i Oslo for vel 450 millioner år siden. De eldste bergartene, og fossilene, finner en i det lavere partiet langs midten av øya (lag 4b, midtre orovisium). Disse bergartene består av mye skifer og noen kalklag. Trilobitter, brachiopoder og bryozoer er vanlige i disse lagene (fig. 2, A, B, C). På nord- og sydsiden av øya (lag 4c, undre overordovisium) blir kalk og sand mer vanlig i veksling med skifer. I disse lagene finner en ikke så ofte fossiler, men noen trilobitter kan en finne, særlig i skiferne. I sandsteinslagene (som ofte er 2-5 cm tykke) kan en se spor etter dyr som levde nedgravd i bunnen; oftest var det mark av ulike typer, men av og til kan en også finne avtrykk av andre dyr (fig. 2, D). I lag 4d-5 (øvre overordovisium) er det mye sandstein, særlig langs stranden på nordsiden av øya. Her finner en ofte brachiopoder, trilobitter, koraller, kalkalger og cystoideer (slektninger av «kråkeboller») (fig. 2, E, F, G, H). Disse dyrene var spesielt godt tilpasset til å leve i et slikt sandrikt miljø.

Fig. 2: Fossiler jra ordovisiumtiden omkring 450 millioner år gamle. A. Brachiopode (Orthis), lag 4b. B. Mosedyr (bryozo av Diplotrypa), lag 4b. C. Trilobitt (Casmops), lag 4b. D. Trilobitt (Telraspis), lag 4c—5. E. Trilobitt (Dalmantina), lag 5. F. Hornkorall (Streptelasma), lag 5. G. Cystiode (Echinoesphaerites), lag 5. H. Kalkalge (Paleoporella).
Fig. 2: Fossiler jra ordovisiumtiden omkring 450 millioner år gamle. A. Brachiopode (Orthis), lag 4b. B. Mosedyr (bryozo av Diplotrypa), lag 4b. C. Trilobitt (Casmops), lag 4b. D. Trilobitt (Telraspis), lag 4c—5. E. Trilobitt (Dalmantina), lag 5. F. Hornkorall (Streptelasma), lag 5. G. Cystiode (Echinoesphaerites), lag 5. H. Kalkalge (Paleoporella).

I Oslodistriktet finnes bergarter som både er eldre og yngre enn de som finnes på Lindøya, men her ute har vi en meget bra samling av bergarter og fossiler fra midtre og øvre del av ordovisiumperioden. Hele 12 forskjellige enheter eller etasjer av sedimentære bergarter (havbunnslag) kan geologene skille ut på Lindøya. Hvert lag har sine spesielle fossiler (flere enn de som er avbildet her) og bergartstyper.