Floraen

FLORAEN PÅ LINDØYA
av Joar T. Hovda ved Universitetet i Oslo, Botanisk Hage

Den naturlige floraen på Lindøya er typisk for øyene i indre Oslofjord. Dette er en relativt artsrik flora, særlig på tørketålende urter, og med mye busker. Artsrikdommen henger fremfor alt sammen med de kambrosiluriske sedimentbergartene øyene består av. Slikt fjell brytes «lett» ned og gir godt næringsgrunnlag for plantene. De varme, gode somrene og milde vintrene, samt doggen fra sjøen i sommermånedene som væter jorda selv under lange perioder med lite nedbør, er med på å gi gode vekstvilkår.

Det er på den nordlige, nærmest ubebygde delen av Lindøya man finner den naturlige vegetasjonen best utviklet. Topografien er her variert, med tørre bergrygger, smale og fuktige kløfter, nesten myrsig og strandkanter.

Langs strandkanten finner en særlig saltelskende planter, ytterst et bånd med gress og stråliknende planer; saltsiv, saltgress og sjøsivaks. Innimellom noen spredte eksemplarer av standstjernen, en asters. Den er lett å få øye på med sine sterkt gule og blå blomster og tykke, saftige blad. På de tørre rabbene innenfor strandkanten, er det særlig de friske, grønne putene av tørketålende bergknapper som dominerer; både den hvite bergknappen og den gulblomstrende bitterbergknappen. I skortene mellom rabbene, står de nederste, spredte eksemplarene av slåpetorn. Den kan danne tette kratt som er helt ugjennomtrengelige på grunn av lange, harde vedtorner, noe som gjør den velegnet til hekkplante. Om våren har den store mengder hvite blomster. Fruktene er om høsten små, blådoggete, dekorative steinfrukter, med næringsverdi kun for fugler. Blodstorkenebben med sine store blodrøde blomster, er også en av de karakteristiske blomsterplantene på slike tørre kalkgrusbakker. Den blomstrer hele sommeren fra begynnelsen av juni til ut i september, da får hele planten en kraftig, ren rødfarge.

På steder med litt tykkere jordsmonn, er stjernetistelen iøynefallende. Jo mer sol, jo bedre trives den, det vil si, jo mer piggete og stikkende blir den. Det er særlig som vissen den gjør mest av seg. Så vel de gulhvite, spiss tannete bladene, som de store, stjerneformete korgene står både en og to vintre, og like lett stikker de gjennom klærne hele tiden.

Oppe på de tørre bergryggene er det særlig røsslyng og mispelarter som dominerer. Røsslyngen, som ikke er kjent for å være overdrevent tørketålende, viser at det likevel ikke kan være så tørt her som en skulle tro. Det må være doggen som er den reddende faktor. Så vel dvergmispel som svartmispel er karakteristiske for slike varme, solrike kalkbakker. Det er særlig om høsten mispelen er på sitt vakreste. Den ene av dem er liten og krypende med gulrøde frukter, den andre opprett med svarte frukter, der av navnene. Flottest av mispelartene på Lindøya, må vel likevel være den 2-3 m høye, forvillede filtmispelen. Om høsten er bladene gule, røde og grønne, mens fruktene er kirsebærstore, lodne og blodrøde – et virkelig fantastisk syn. I Norge er den tidligere bare kjent i Bragernesåsen ved Drammen, også her forvillet fra hager.

Fig. 4: Svalerot. Fig. 3: Berberis. Tegnet av Kari Aasgaard.
Fig. 4: Svalerot. Fig. 3: Berberis. Tegnet av Kari Aasgaard.

I kanten av de fuktigere sigene oppe på toppen står hjertegresset. Dette er vel det vakreste gresset vi har i Norge. De små hjertelignende småaksene skjelver for det minste vindpust. Kommer en botaniker til et nytt sted og finner hjertegress, så vet han at det gjerne er et område med rik, kalkelskende flora han har foran seg. På Lindøya står dette grasiøse gresset sammen med en av de mest eksklusive viltvoksende artende i Norge, nemlig den lave aksveronikaen med klaser av sterkt blå blomster. Her i landet finnes den i det hele tatt ikke utenfor de laveste kalkområdene på Østlandet.

Langs ryggene her oppe finner man på de tørreste stedene furu, dels plantet like etter århundreskiftet, dels rester av en opprinnelig furuskog, som må ha stått på de tørreste rabbene der andre trær ikke ville kunne greie seg. Der det er fuktigere og mer jord, blir skogen preget av varmekjære løvtrær, lønn, ask og hagtorn.

Plantelivet i skiferskråningen opp for idrettsplassen er preget av to medisinplanter — berberis (fig. 3) og svalerot (fig. 4). Berberisen er ikke med sikkerhet kjent i Norden før tidlig på 1600-tallet, men den har en tendens til å dukke opp nær de gamle klostrene, — så også her. Svalerot regnes av enkelte botanikere som en av de plantene munkene kan ha ført til Norge. Blomstene er små, brune og uanselige, men fruktene er store, kajakklignende kapsler, fulle av frø med hvit frøull. Hvorvidt frø er kommet med vinden fra Hovedøya, eller munkene har hatt urtehage på Lindøya, er ikke godt å si, men det sistnevnte er ingen umulighet.

Den relativt rike, varmekjære, kalkelskende floraen på Lindøya er svært konkurransesvak og lite slitesterk. Årsaken til at vi fortsatt finner denne floraen her, er vel platåets relative utilgjengelighet og store mengde ugjennomtrengelige kratt. Det har vist seg på andre øyer i indre Oslofjord, at den opprinnelige floraen tåler lite tråkk og andre menneskelige påvirkninger, slik som parkmessig behandling og lignende. Men ved forsiktig bruk, uten menneskelige inngrep, vil Lindøya fortsatt kunne ha en slik perle som platået på nordsiden av øya.

vindmølleOg bakom synger skogene!
Ryktene sier at straff-fanger for lenge, lenge siden plantet de første trær på Lindøya. Det er i alle fall helt sant at vi på de tørreste stedene finner furu, dels plantet like etter århundreskiftet, dels rester etter en opprinnelig furuskog. Der det er fuktigere og mere jord, blir skogen preget av varmekjære løvtrær: Lønn, Ask og Hagtorn. Floraen på øya er svært konkurransesvak og lite slitesterk. Årsaken til at vi fortsatt finner denne floraen her, er vel platåets relative utilgjengelighet og store mengde ugjennomtrengelig kratt. Det har vist seg på andre øyer i indre Oslofjord, at den opprinnelige floraen tåler lite tråkk og andre menneskelige påvirkninger, slik som parkmessig behandling og lignende. Men ved forsiktig bruk, uten menneskelige inngrep, vil Lindøya fortsatt kunne ha en slik perle som platået på nordsiden av øya, skriver Joar T. Hovda i jubileumsboken fra 1972. Verneplanen fra 1993 freder all skog på Lindøya og vi er overbevist om at det også ved neste jubileum på øya vil vise seg at skog og flora blir godt ivaretatt og pleiet med stor kjærlighet.